Litt av et liv!

Verden mest myteomspunne rocker dreper noen myter og forsterker andre i tettpakket og underholdende selvbiografi.

Saken oppdateres.

Keith Richards



Livet – selv-biografien



Oversatt av Jens Erik Røsåsen



Bazar forlag





Er det så sannheten om Keith Richards som nå kommer frem? Selvsagt ikke, men det er en del av sannheten, den delen av livet han har hatt lyst til å dele. En lærer mye om The Rolling Stones' gitarist Keith Richards i det han skriver om seg selv og hans nærmeste, mye også om det han ikke skriver.





En kan sette spørsmålstegn ved mye: Den litterære kvaliteten, at det tar en stund før oversetter klarer å finne en god norsk tone (men det gjør han etter hvert) – men aldri om underholdningsverdien. Og Richards er absolutt ikke gnien i sine bekjennelser – han har ikke redigert bort alt som stiller han selv i et dårlig lys.





Boka er skyggeskrevet av journalist og forfatter James Fox, formidlet i jeg-person. I tillegg er det utdrag av brev og dagboknotater – og i enkelte avgjørende øyeblikk er også andre intervjuet som har andre synsvinkler på begivenhetene. Men det er overveiende mest positive sitater! Blant disse «andre» er ikke Mick Jagger eller andre Stones-medlemmer.





Sterkest inntrykk gjør Keiths sønn Marlon, som i førskolealder, i tiden faren var lengst ut på heroin, reiste rundt med Stones på turné. Det var ikke noen trygg oppvekst, men å reise sammen med faren var likevel tryggere enn å leve sammen med mor Anita – som var enda lenger ute.





Keith Richards' liv i syttitallet var et endeløst kaos av knark, fester, damehistorier, politi og slåsskamper. Det var et under at han overlevde, mange rundt ham som prøvde å henge med på Richards' liv, gjorde det ikke. Han forteller i boka en hel del om hva han opplever som en slags kontroll over sitt narkotikamisbruk. At han (nesten) alltid hadde tilgang på prima vare, og at han ikke som mange andre kjørte større og større doser. Kanskje ligger det også i genene.





Et stort øyeblikk i boka, når Keith tar mot til seg og tar kontakt med faren – og treffer han for første gang på 20 år. Han har ikke turt å se faren i øynene, hva kan han ikke ha lest om sin sønn i avisene? «Du har vært visst litt av en rakker du», er det eneste pappa Bert sier i det første sjenerte møtet. Dermed blir isen brutt, de går på pub – og det viser seg at pappa Richards klarer å drikke de fleste under bordet.





Keith Richards' og Mick Jaggers liv handlet lenge først og fremst om musikk, det var interessen for blues som drev dem videre i de første årene, ikke drømmen om suksess. I boka skriver Keiths levende og informativt om hvordan de to og bandet som etter hvert ble Rolling Stones satt lutfattige i en leilighet i Chelsea og terpet, terpet og terpet. Men, som Keith sier det, en lærer ikke blues i et kloster. En må ut og få livserfaring. Og det fikk de, begge to. De holdt sammen, i tykt og tynt – selv når privatlivet nærmet seg såpeoperaen.





På 70-tallet skar forholdet seg, Jagger søkte mot jetsettet, Richards mot dophelvetet. Men det var først på 80-tallet, da Richards kom til seg selv og ville være med på å bestemme igjen at det ble full krig. Nå fungerer de sammen igjen på sitt vis, og Richards forteller at de planlegger ny verdensturné. Det går fint, mener han, så lenge garderobene deres er en kilometer fra hverandre – av politiske årsaker. De er mer brødre enn venner, vil alltid stille opp for hverandre når det virkelig røyner på.





Richards har en snodig formuleringsevne, det merkes på gamle brev, og i observasjonene hans i dag. Han skriver at han selv ikke traff damer på turné for å knulle med dem, mer for å holde rundt dem og snakke godt, mens Jagger og Wyman hadde konkurranse om hvor mange de hadde hver natt. Han mener de noterte det. Han mener Jagger lider av en sykdom kalt HVIS – hovedvokalistsyndrom, han har ikke mye godt å si om Bill Wyman, og tillegger Brian Jones forbausende liten viktighet og Charlie Watts tilsvarende stor for Stones' utvikling.





Han forteller om turer på syre med John Lennon, en han følte sterkt fellesskap med, om at han skrev «Wild Horses» til sønnen Marlon og «Angie» til datteren Angela, om hvordan Jagger /Richards tok navnet Glimmer Twins – om hvordan Andrew Oldham nærmest truet Jagger og Richards til å begynne å skrive låter sammen.



Han skriver sannheten om hvordan han fikk blodpropp på en ferietur til Fiji, om hvordan det hadde seg at han «sniffet» litt av sin fars aske. Han skriver skremmende realistisk om sitt harde narkotikabruk og rørende idyllisk om familielivet i de siste årene, om hvordan en kan steke pølser uten at de sprekker.





Men det sterkeste i denne boka er formidlingen av hans åpenbart sterke forhold til sin egen og andres musikk.



Han forteller levende om de første turneene i England med Little Richard og Everly Brothers, hvor godt han trivdes i svarte musikalske miljøer på sekstitallet og sugde kunnskap om alt. Et stort øyeblikk er når Ike Turner spør hvordan han har klart å få den åpne femstrengers gitarstemmingen som definerte Stones' låtskriving og lydbilde rundt 1970. Det at et av hans store idoler spør om råd og tydelig er imponert over ham, var det endelige beviset på at Keith Richards var blitt noe.





Han bruker mange sider på å beskrive hvordan han tidlig på 60-tallet knekte koden i Jimmy Reids gitarspilling.



«Livet» er ikke bare en underholdende bok om en bauta i rockhistorien, for gitarister og låtskrivere vil mye åpenbare seg. Richards gir av seg selv, også som rutinert musiker.



 
 
På forsiden nå