Eldrediskoens bakrus

Bittersøt, imponerende karakterstudie av en voksen kvinne etter at mann og barn har flyttet ut.

Saken oppdateres.

Paulina Garcia fikk fullt fortjent skuespillerpris i Berlin i fjor for sin praktfulle tittelrolle i «Gloria». Hun spiller en 58-årig kvinne i Santiago som befinner seg på byens sjekkemarked igjen, etter at mann og barn har flyttet ut.

Filmen er strengt tatt en klassisk historie om en enslig på kjønnsmarkedet. Med passende blanding av besk humor og empati skildres miljø, ritualer og vår kvinnes ferd gjennom gode og dårlige erfaringer. Det er laget et utall lignende filmer om tenåringer, folk i 20-, 30- og 40-åra, samt om menn godt opp i åra.

Det spesielle med «Gloria» er at den er sett fra en godt voksen kvinne, samt at Garcia spiller henne med et blikk for de små skift som alene gjør filmen klart severdig. Første halvdel, med introduksjon av Gloria og diskoteket hvor hun ser etter menn, samt den dramatiske finalen er så godt gjort, musikalsk og filmatisk, at filmens midtparti blir en transportetappe.

Heldigvis er den verdt det, og vel så det, i en besnærende film om eldrediskoens rus og bakrus. Det er interessant at en ung, mannlig filmskaper har laget et så godt, originalt kvinneportrett. Sebastian Lelio er en filmskaper å merke seg.

Dette er anmeldelsen fra 2014 av originalversjonen av «Gloria Bell». Den nye, amerikanske versjonen hadde kinopremiere 8.mars 2019.

På forsiden nå