Spilles på Trøndelag Teater til og med 12. desember.
Om barn som publikum er det blitt sagt at «Barn er det beste teaterpublikum, for de eier ikke dannelse». Om et barn kjeder seg, er det nådeløst i å utrykke det, men i spurven, nattergalen og hakkespettens tilfelle gikk det mer enn bra.
Alle de tre forestillingene begynner i foajeen, hvor vi blir hentet av fugler og fugleforskere ned til Teaterkjelleren. Vi hører lyder, ser fjær og blir fortalt historier før vi blir ledet inn til scenen. Scenografien endres med forestillingene, og jo høyere alder det er på publikum, desto mørkere og mer skogaktig blir det. Særlig under Spurv (0-2 år) er det spennende å se hvordan scenografien blir brukt.
Barna henter fysisk deler fra kulissene og skjønner, trolig før de voksne, at de skal leke med dem – stoffbitene er selvfølgelig meitemark som skal fôres til fuglene og eggene skal plukkes.
Jeg blir forbløffet over barnas konsentrasjon under alle forestillingene, og da også ensemblets evne til å holde de fokusert. I jakten på nattergalen (3-5 år) er publikum med hele veien, både når vi blir fortalt om prinsessen og når vi må vise henne hvor fuglen er. Noe av de mest spennende er at vi aldri får se nattergalen, til tross for at den blir fanget flere ganger. Det eneste vi hører er lyden av den, spilt fra Eirik Hegdals saksofon, som bidrar til at fantasien får fly.
I Hakkespett (6-9 år) er det lett å kjenne seg igjen. Vi møter en trio fugler på en benk, som hele tiden bytter plass, dytter, hvisker, erter og tøffer seg for hverandre. Dette er en god skildring av det mange opplever når de er i alderen publikum er, med skolegårdens stadig endrede hierarki. Selvfølgelig og pedagogisk riktig nok, blir alle venner til slutt og historien ender godt.
«Du skal få høre fuglesang» er gjennomtenkt og gir rom for ettertanke. Forestillingene, alle med spesifisert målgruppe, er godt gjennomført og engasjerer ikke bare de små, men vekker også følelser hos de eldre i publikum. Skuespillerne og musikerne er samstemte og utfyller hverandre uten å ta for mye oppmerksomhet, noe som er særskilt viktig i barneteater.
Barna skal ha mye av æren for suksessen. Deres opplevelse av teatret og reaksjonene, virker nesten innøvd – og det imponerer. For meg er det like spennende å følge de, som å se forestillingen – og forestillingene er avhengig av det. Dette skjer riktignok ikke uten grunn. Hadde det ikke vært for god regi, skuespillernes engasjement og prestasjoner, både i fortellerroller og som dyr, ville det ikke fungert.
Se spilletider og mer info om forestillingene her:
