Dokkhuset sent tirsdag kveld. Ingen jakker eller vesker får bli med inn. Med bind for øynene blir vi ført til plassene våre én etter én, med hendene på skulderen til en vakt. Jeg ser ingenting, har ingen kontroll. Med små skritt følger jeg instruksjonene. Etter noen steg er det en litt skremmende stemning som sniker seg innpå. Det trekker voldsomt og det som virker som blader fra trær, kommer så vidt borti meg. Det er kaldt. Det lukter gammelt, som våt stein.
Ventetiden trekker ut. Kulden røsker til igjen. Det høres svake toner i bakgrunnen, fuglelyder. Jeg hører en mannsstemme hviske noen ord lenger bort i rommet, men plutselig snakker han forsiktig inn i øret mitt: «You must wait here without talking», er ordene. Det lukter røkelse.
Russisk-amerikanske Lera Auerbach er Trondheim kammermusikkfestivals festivalkomponist. Hennes opera «The Blind» baserer seg på Maurice Maeterlincks skuespill med samme navn. Vi følger en gruppe blinde personer som har levd på et asyl i årevis, men idag har en gammel prest tatt dem med til den nordre delen av øya for å la dem nyte de siste dagene med sol før vinteren kommer. Den eneste som ikke er blind er et lite barn som blir båret av sin mor. Gruppen klager over at de er slitne og sultne. Presten går for å finne hjelp, men kommer aldri tilbake.
Hvisking, stemmer, lyder, barnegråt, en mor som vugger. Stemmene vokser og latinske tekster, bønner, blir tydeligere. Så stiger en klar og varm stemme frem, det må være barnets mor. Men det er en usikkerhet som ligger og ulmer. «We must be very far away» lyder det fra de 12 sangerne som beveger seg rundt i rommet. De er tydelig redde.
Jeg kjenner redselen deres. Den kommer nærmere. Stemmene også. Sangerne tar i bruk hele rommet i sin formidling. Hvordan publikum sitter, vet jeg ikke, men med jevne mellomrom føles det som om alle sangerne står i en sirkel rundt bare meg. De ber meg om hjelp. Noen hender (tror jeg) stryker borti leggen min forsiktig. Jeg dras inn i handlingen, i fortellingen.
Det slår meg plutselig at Auerbach og regissør John La Bouchardiere har gjort blinde folk ekstremt sårbare. Akkurat som om de ikke klarer seg selv. Men så er det nettopp det motsatte. «The Blind» handler ikke om at personene i dette stykket er blinde, det handler om at vi mennesker generelt er blinde. Vårt multitasking-samfunn har gjort oss blinde, både overfor oss selv, men også våre venner og familier. Vi tror vi kjenner noen, men hvor godt kjenner vi dem egentlig?
Lera Auerbach er ikke akkurat den eneste med kritiske øyne på dagens samfunn, men a capella-operaen The Blind» er definitivt original. De fremtrendene karakterene viser også solid stemmekvalitet og gjør at de musikalske harmoniene vekker følelser.
Men selv om dette verket suger deg inn i fortellingen og får deg til å tenke, er det ikke alltid tankene går til «riktig» sted. Spesielt innledningsvis dras tankene alle mulige steder, og det tar tid før operaen kommer igang. Det er også nesten irriterende kaldt i salen, men jeg skjønner tanken bak «avkledningen» av publikum. Vi skal virkelig bli i ett med handlingen, kjenne smerten og ubehaget til personene på øya.
Det er stille. Er det slutt? Jeg løfter litt på bindet og ser at noen har tatt det av, men de fleste har det fortsatt på. Det klappes og jubles. Det går et minutt til, så får jeg synet tilbake, og på vei ut får vi programmet i hånden. Ikke før, men etter forestillingen. «The Blind» er gjennomført ned til minste detalj.
spilles også onsdag 25. september kl. 18.
