Et vanlig samtaleevne etter en ukerevy er om hva en synes om den obligatoriske Trondheims-sangen. Konklusjonen er som regel negativ. Trondheims-sangene var alltid bedre i gamle dager, da ukerevyen var morsom.

Men i år må samtaleemnet være hvilken av Trondheims-sangene som er morsomst. Og det er ikke enkelt å velge.

«Trondheim Je'taime» er vel selve Trondheims-sangen, fengende, annerledes og god, trygt på topp ti i sin kategori gjennom 100 år med revy. Men «Gummibåt» er en enda bedre låt, og med sitt tema om Nidelven som «nok renner sakte, men er for kort» blant de mest finurlige tekster skrevet om studentlivet i byen.

I de siste årene har jeg tenkt at Uka og Studentmiljøet har fjernet seg vel mye fra Trondheim by, men «Jubalong» er svar på tiltale. Dette er en revy som åpner opp, som bør appellere til de aller fleste. Jeg tipper folk vil strømme til Det Runde Hus.

Med unntak av en langdryg Grand Prix-seanse er sketsjene velsignet korte. Tilskuerne får liten anledning til å kjede seg. Faktisk blir noen avsluttet for fort. Lovende anslag blir punktert av et middels bra sluttpoeng, der komikken kunne ha utviklet seg i mer absurd eller mørk retning. Revygjengen i 2013 tar den ikke ut. De holder kontrollen, og mest på godt.

Humoren tas ikke i retning av «Torsdag kveld i Nydalen» eller annen tidstypisk humor, grenser tøyes ikke, det flørtes ikke med det platte. «Jubalong» er som tittelen antyder, god, gammel festhumor. Den er ikke tannløs, den gjør humor av det meste, inkludert Vågå-ordførere. Men både humoren i seg selv og formen er inkluderende raus. Her er lite intern studenthumor, ingen antydning til påfuglfjær, ingen aggressiv politisk agenda, ingen ekskluderende akademiske fakter. «Jubalong» er upretensiøs moro. Alle inviteres inn.

Hadde jeg vært i et vrangere lynne, kunne jeg sagt at det er i overkant nærsynt (den eneste antydning til utenrikskommentarer er noen Grand Prix-parodier på Hellas, Spania og Irland), i overkant nostalgisk (Bobbysocksparodien kunne vært presentert på Lånkerevyen i 1986) og at den knapt inneholder formmessig fornyelse. Ja, hadde jeg vært i riktig elendig humør, ville jeg antydet at nå har studentmiljøet gått full sirkel. Studentopprøret er en historisk parentes. Nå er vi igjen tilbake til 50-tallet og det studentikose.

Men det ville ikke vært rettferdig. For selv om revymaterialet stort sett pirker i overflaten og haster videre fra tema til tema, fra tue til tue, er det både innhold og finesse i revyen. Og selv om revyen formmessig tar utgangspunkt i sjampagnegalopp og sparkepiker som fra tidlig i forrige århundre, leker ensemblet seg gjennom flere og mer moderne sjangre.

Det nummeret mange vil snakke om etter revyen, er «Kesam stasjon», som er den gamle Barne-TV-favoritten befolket av militante muslimer. Den vil stå igjen som en Uka-klassiker. Gode poenger, godt spill. Den opprinnelige stasjonens rollefigurer er tatt på kornet.

Den jevnt besatte gjengen av revyskuespillere er gode til mye. Til og med de obligatoriske politiker-parodiene er bra, spesielt Stoltenberg og Hareide. Det er fint når Rosenborg-supporterne blir skjønnsangere, dansebandparodien The Olav Tryggvasons er et høydepunkt, parodien på DJ-kulturen likeså –og verdens dårligste korps er enkel og bra revy-humor. Enkle og snappy revynumre er det mange av. Det er heller ikke vanskelig å finne et par-tre nummer revyen fint hadde klart seg uten.

Om jeg skal trekke frem to mer subtile øyeblikk, velger jeg revyens enkleste, men kanskje mest sofistikerte nummer, monologen «Metatale» –og dansenummeret «A Tribute To The Art Of Poker», som strengt tatt mest er en hyllest til Jo Strømgren.

Scenografien er velfungerende, med «orkesterhuset» som det mest oppfinnsomme. Skråtaket brukes kreativt og gir assosiasjoner til operaen i Oslo.

«Jubalong» er en revy av enkeltnumre, men den har en innramming. I første sang presenteres «Verdens beste fest», som er en hyllest til Uka –men også en «Etter oss kommer syndfloden»-aktig samfunnskommentar. Kjernespørsmålet «Hva skjer når vi går tom for champagne?» følger forestillingen som et gjennomgående krimmysterium. Det er elegant når et politikerpanel diskuterer problemstillingen midtveis. Men når gåten skal få sitt endelige svar helt til slutt, fisler det hele ut i en nødutgang. Forfatterkollegiet 2013 har ikke sluttpoeng som sin mest markante styrke.

Men hvem går på revy for å få klare svar?