Jeg hadde store forventninger til denne konserten, såpass store at det nesten var dømt til å bli en ørliten nedtur. Tvilen varer heldigvis ikke lenger enn til første refreng på åpningslåten «Lover, Where Do You Live?», da ekstremgåsehuden melder seg med overrumplende styrke.
Mye er sagt om Highasakites stupbratte læringskurve – fra å være en lovende, men litt innadvendt Your Headlights Are On-/Pelbo-avlegger som virket som de helst ville rømme tilbake inn i studio, er de blitt en fullstendig naturlig festivalheadliner med hele verden som scene.
Vi sendte konserten direkte, få en smakebit her.
Det har mye å gjøre med Ingrid Helene Håviks oppsiktsvekkende raske modning som låtskriver, samtidig har de utviklet seg til å bli et beintøft band – kanskje er det først og fremst MOTET som hever dem over sine kolleger. For meg er hovedbeholdningen at de våger å tenke stort musikalsk, og samtidig lar tekstene dvele ved de vonde, voldelige opplevelsene uten skam og distanserende filter. I stedet for lallende eskapisme og grøtete bildespråk som mange av kollegene driver med, er Highasakite et tydelig band med klare ideer som det er lett å koble seg opp mot, det høye og delvis komplekse musikalske nivået til tross.
Selv om det er mulig å se og høre konserten som en slags kroning i byen der de har sine røtter, spiller ikke bandet på sentimentalitet. Fortsatt vinner de ikke først og fremst på scenesjarm og publikumsfrieri, selv om de fyller scenen og lydbildet godt nok og på en helt annen måte enn før. De spiller kun låter fra årets «Silent Treatment»-album (og kun «My Only Crime» er utelatt).
Highasakite evner å fylle låtene med akkurat så mye drama som de fortjener, uten tegn til hverdagslighet og rutine, og det Håvik fortsatt mangler i kontaktskapende showmanship tar hun igjen i en oppsiktsvekkende stemmekontroll – godt understøttet av utsøkt koring fra Marte Eberson og Kristoffer Lo.
«Leaving No Traces», «Hiroshima», «Darth Vader» og «The Man on the Ferry» skinner så sterkt som jeg hadde håpet, men ikke helt våget å tro, mens «I, the Hand Grenade» er en euforisk eksplosjon i lys og lyd. «Iran» har vært den ene låten jeg aldri har likt på albumet, og selv om det slarker ørlite i framføringen gjør låtens (litt skingrende) energi seg adskillig bedre live enn på plate. «Since Last Wednesday» blir et bombastisk klimaks, selv om den ultimate forløsningen kanskje aldri kom – før «Science & Blood Tests» tar konserten ned til en rørende vakker, verdig avslutning.
Det går an å innvende at bandet ikke tilfører veldig mye ekstra i forhold til albumversjonene, konserten byr derfor ikke på mange overraskelser.
Men når årets foreløpig beste norske popalbum framføres til perfeksjon, i forsterkende stemningsfull ramme, er det ganske enkelt ingenting å trekke for. For noen sanger. For et band.
