Siden bruddet i 2007 har Jørg-1 lansert en solokarriere under artistnavnet Joddski, mens Poppa Lars i sitt studio mikser låter og produserer beats for sin protegé Oter. Magien fra Tungtvann-dagene har naturlig nok ingen av de klart å kopiere, og det er med en formidabel fallhøyde de spiller på Pstereofestivalen som én av to gjenforeningskonserter.

For en som har vokst opp med Tungtvann er det en reise i minner å se dette showet. Skuffelsen kan bli dertil større hvis presisjonen ikke er til stede. Men bortsett fra at det tar noe lengre tid å komme seg opp fra knestående er ikke Jørg-1 det minste tung i sessen der han beveger seg rundt på scenen og treffer beaten med en kirurgs presisjon. Viktigheten av en dyktig DJ blir personifisert gjennom Poppa Lars som står bak spakene. Han vet alltid når det skal skrus på knottene og styrer showet med jernhånd.

Åpningen er ikke helt uventet. «Slepp dæ laus» er passende med sitt budskap, men overraskelsen er større når Tungtvann tidlig svir av signaturlåta «Reinspikka hip hop». Det forteller det meste om hvor mange låter de har å velge fra, og ikke minst setter det tonen for en femti minutter lang fest.

Tungtvann – som er uttalte fans av Shitrich – har også sin andel av politisk ladede tekster. Men i tillegg til å rette fingeren mot politietaten i «Kjeppa og batonga» (hvor Poppa Lars skrur ned instrumentalen for at budskapet skal komme tydeligere frem) adresserer de debatten om sjangerens kvinnesyn når de hyller damene i «Mor, du e hot». Det faller tydelig i smak hos andelen av kvinnelige fans.

Sidekick Jan Steigen er en naturlig og vital del av Tungtvanns sceneshow. Kjemien mellom ham og Jørg-1 er slående i det «Supermann elsker» spilles – låta fra tidenes norske rap-skive «Nord og Ned» er kanskje det aller største beviset for Jørg-1s egenskaper som historieforteller, men med Jan Steigen som låtas kvinnelige stemme blir det helt rått live.

Samme låt innleder også en parademarsj av drypp fra deres uovertrufne katalog. «Jenta fra i fjor» og «2 uka» følger, begge akkompagnert av allsang fra de mange fremmøtte. Helt bananas blir det imidlertid først når «(Æ gir mæ nu) faen» og  «Ubudne gjesta» får slippe til og – som ikke det var nok - når koket sitt absolutte toppunkt når «Bransjehora» får avslutte festen. Tilbake står en fullsatt Kanonscene og skriker etter mer, det kanskje aller største beviset på hvor tight dette faktisk var.

Hvorfor Tungtvann gjør et slags comeback akkurat nå er uvisst. Jeg mistenker at lukten av sagmugg ble for fristende for sirkushestene, og ingen kan beskylde dem for utelukkende å være ute etter en lønningsdag. Tvert i mot fremstod de spilleglade, uhyre presise og stod for det som i mine øyne var Pstereo 2014s absolutt beste sett.