For mange er Franz Ferdinand lyden av rockens gjenfødelse tidlig på 2000-tallet. Sene kvelder på Jesper Nattmann, fuktige nachspiel der hele festen plutselig står i ring og danser til «Take me out», en av 2000-tallets største rockehits.
Selv om fjorårets «Right Thoughts, Right Words, Right Action» var helt ålreit, har Glasgow-bandet aldri greid å overgå den selvtitulerte debuten som gjorde dem svære i 2004. Likevel var det ikke et band over middagshøyden vi så på Pstereo lørdag kveld. Tvert imot virket vokalist Alex Kapranos og gjengen heltent på å gi publikum en glødende opplevelse, noe de så til de grader lyktes med.
Fra første tone av «No you Girls» til de avsluttet med «This fire» - der de faktisk truet med å brenne ned byen - noen minutter over midnatt, fikk vi servert knivskarp, sexy, kantete rock av det kalibret som gir deg lyst til å pimpe øl, kline med dama og aldri gå hjem og legge deg. Det var øyeblikk da bare alt føltes riktig, og at det var utenkelig å befinne seg noe annet sted enn akkurat på Marinen. Som da monsterhitten «Take me out» kom halvveis i settet, og folk spontant begynte å danse og synge. Aldri før har sletta foran Elvescenen gynget mer enn akkurat da.
Visuelt lener Franz Ferdinand seg på en 60-talls estetikk, med høye gitarer, fargekoordinerte dresser, matchende gitarforsterkere og innøvde moves. Det kler også musikken, som kanskje tid tider er formelbasert, men som definitivt er tuftet på en vinneroppskrift. Utadvendt, groovy og dansbar rock formidlet med energi og eleganse blir aldri feil.
Skottene var innom mange av låtene fra debutskiva. Spesielt «Tell her tonight» og «The dark of the matinée» satte fyr på publikum. Men også «Right action» fra fjorårets plate og «Do you want to» fra andreplaten «You could have it so much better» var topper som fikk publikum til å røre på seg.
Det var øyeblikk da låtmaterialet bidro til konserten mistet intensitet. Samtidig var det deilig å høre et band som er så innspilt, så på hugget, og som viser at de har mer enn bare ett gir. Som har en dynamikk som får rock til å virke som den enkleste ting i verden, formidlet med klokkeklar lyd.En bedre finale kunne verken Pstereo eller publikum ha ønsket seg.
To gitarer, bass, trommer og et knippe gode låter. Av og til skal det ikke mer til for å lage satans bra underholdning.
