Blant kinesere og potteplanter

Tre Små Kinesere og den tidligere Supertramp-sjefen Roger Hodgson sørget for varmen på en småkjølig trønderkveld.

Saken oppdateres.

Ultrahyggelig med kineserne, fint – men litt tynt fra Hodgson. Og dobbeltkonsert-formatet bør revurderes.









Olavsfestdagene, Borggården

ROGER HODGSON

TRE SMÅ KINESERE

Tirsdag kveld



Det er var en vanlig småkjølig trøndersk sommerkveld.



Tre Små Kinesere i sin utvidete besetning varmet imidlertid godt, med gode versjoner av gode sanger – fremført med godt humør og scenesjarm. De fikk bra respons fra publikum, det var minst like mye folk i Borggården som på Kent og Lars Winnerbäck.



Comebackutgaven av kineserne er etter debuten i vår blitt mer samspilt og tettere og mer poengtert, og er som skapt for omgivelsene i Borggården.



Favoritter kom på rekke og rad, allsangen runget på «Hjertemedisin», «Cafe Yeah Yeah», «Klassebildet» og «Agnar Mykle», vi fikk gode versjoner av de to nye kineser-klassikerne «Ankerfeste» og «Gode daga» og på slutten satt «Er det kjærlighet» og «Svartlamoen» perfekt.



Stemningen var ikke ekstatisk, den blir ikke det Borggården, men lun og hyggelig.



Etter over en og en halv time med kineserne og noen minutters pause kom Roger Hodgson, hans musikalske kompanjong Aaron McDonald og de seks palmene i potter som er obligatoriske i Hodgsons scene-oppsett.







Potteplante-pop?







Hodgson er en vennlig og hyggelig kar, og var opplagt den største skapende kraften i Supertramp på 70-tallet da de var mest suksessrik. Hans vokal- og komponistpartner Rick Davies kjører fortsatt i front for et band som kalles Supertramp, men vi får nok flere glimt av gammel storhet i scenisk møte med Hodgson.



Han spilte mange av sine egne beste låter fra storhetstiden, med «Hide In Your Shell» som en tidlig favoritt for undertegnede og selvsagt Supertamps aller største – om enn ikke beste – hit «Breakfast in Amerika». Hodgson vekslet mellom elpiano, flygel og gitar, McDonald bidro mest med diverse blåseinstrumenter.



Begge ubestridelig gode musikere, og melodiøsiteten i materialet kom godt frem.



Men spesielt låtene fra progrocktiden, fra det beste albumet «Crime Of The Century» , fremsto som musikalsk endimensjonale i forhold til orginalene.



«Kunne han ikke hatt med seg en bassist og trommeslager i stedet for de herre potteplantene?», spurte en kompis.



En solid gruppe gamle hengivne lyttere sto igjen og koste seg, spesielt med de mest kjente gamle låtene. Men jeg tror de også ville hatt en større opplevelse med et fyldigere lydbilde og et mer musikalsk ambisiøst show. Hodgson og Davies prøvde sist å forene «ordentlige» Supertramp i 1993. Kanskje de skulle prøve igjen?



Publikum forlot konsertområdet i en sid strøm under Hodgsons konsert. Dels fordi mange ikke hadde forhold til ham i utgangspunktet, dels fordi mange begynte å kjede seg – dels fordi konsertpakker på nesten fire timer blir i lengste laget for mange..



Jeg synes ikke dobbeltkonserten i år har vært særlig vellykkede, med unntak av Melissa Horn som mer gjorde en tradisjonell oppvarmingsjobb for Winnerbäck.



En merker godt at publikums konsentrasjon blir svakere utover i konserten. Ølserveringen setter sine spor. Folk blir stående i grupper og prate og skråle og forstyrre de som vil høre på artisten. Andre trekker seg tilbake til toalett- og røykeområdet utenfor borggården – lar konserten bli et sosialt treffpunkt. Dette er et generelt problem for Borggården, som er visuelt storslått konsertarena, men har betydelige problemer lydmessig.



Faktorenes orden er heller ikke likegyldig. I ettertid ser en lett at Tre Små Kinesere var den største attraksjonen og burde avsluttet denne dobbelkonserten. Flere publikummere ville nok holdt ut til slutt da.





 
 
        
            (Foto: GLEN MUSK)

  Foto: GLEN MUSK

På forsiden nå