I britisk landsbyidyll risikerer du i høyden et egg på frontruta.

I går kveld var forventningene store til den russiske regissøren Sergei Loznitsas film «My Joy». Den ukrainsk-tyske filmen er nemlig den eneste debutfilmen som er tatt ut i hovedprogrammet. Eksil-russeren med bakgrunn fra dokumentarfilm er åpenbart et stort talent, men hans mørke, uromantiske roadmovie er bedre i deler enn helhet. Den starter med at en lastebilsjåfør kjører ut med en last med mel, for aldri mer å vende tilbake. På veien møter han haikere, korrupte politifolk og andre skurker. Hans og deres historier flettes sammen og dynkes i tristesse, vodka og vold.

Dårlig Russland-reklame

Filmen ser fantastisk ut. Fotograf Oleg Mutu var bak kamera i begge de rumenske Cannes-vinnerne «Lazarescus død» og «4 måneder, 3 uker og 2 dager». At filmen ikke fikk russisk støtte og derfor er spilt inn i Ukraina, går an å forstå. Ferietur med bil på bygda i Russland frister ikke etter «My Joy». Filmen har noen briljante historier og scener, men som helhet kjører den i likhet med sin hovedperson litt for ofte av veien.

Livsfarlig i Argentina

Bilkjøring frister om mulig enda mindre i Argentina enn i Russland i Pablo Traperos knallharde film-noir-thriller «Carancho». I Argentina dør over åtte tusen mennesker i bilulykker hvert år, mens over 120 00 skades, i følge filmen. Vi møter en småskurk av en advokat som lever av å saksøke forsikringsselskap etter trafikkulykker. Det grimme er at korrupte folk innen helsevesen og advokatbransjen samarbeider om å få pengelense folk til å kaste seg foran biler, slik at de ved hjelp av advokaten kan få store erstatninger fra forsikringsselskap.

For mye av det vonde

Trapero er en kontant, dyktig filmforteller. Her gjør han litt av det samme med helsevesenet som han gjorde i sin brutale skildring av en argentinsk politistasjon i «El Bonaerense». David Cronenbergs «Crash» blir en lavmælt film, sammenlignet med «Caranchos» brutale, blodige og realistiske skildring av folk som forsøker å leve av andres ulykke. Folk som ikke tåler kollisjoner eller operasjoner på film bør styre unna en godt laget moderne film noir, hvor det likevel blir for mye av det vonde.

Egg på frontruta

En mye mye lettere og langt morsommere filmatisk biltur er «Tamara Drewe» av Stephen Frears. En av årets mer opplagte og munter-smarte komedier, hvor et par tenåringsjenter av kjedsomhet søker underholdning ved å kaste egg på forbipasserende biler. Basert på en engelsk tegneserieføljetong av Posy Simmonds i The Guardian utspiller den seg rundt et vertshus for forfattere i landsbyidyll i England. Filmen er en slags moderne versjon av Thomas Hardys «Far From The Madding Crowd», med Dominic Cooper fra «Mamma Mia» og det britiske stjerneskuddet og Bond-jenta Gemma Arerton som ungdomsalibi i et ensemble med svært gode, voksne og underkjente britiske og amerikanske skuespillere.

Brutalt av Ken Loach

Siden et tema for denne bloggen er farer langs veien, tar jeg med noen ord om en av filmene det stilles størst forventninger til i Cannes. «Route Irish» er en eksplosiv politisk thriller rundt en begivenhet på verdens farligste vei. Den kalles det samme som filmen, og er mellom Baghdad og den såkalt Grønne Sonen i Irak. Jeg kommer akkurat fra en eksklusiv pressevisning av Ken Loachs nye film, som først får offisiell premiere i morgen. Den britiske Gullpalmevinneren har laget en eksplosiv politisk thriller med larm og vrede. Filmen retter kraftig skyts mot de private selskapene som tjener penger på å selge «sikkerhet» i Irak. Eks-soldater fra krigen mot terror i Irak og Afghanistan fortsetter krigen med verre midler, til større fortjeneste, i en av de beskeste, mest brutale filmene Ken Loach har laget. Handlingen foregår i Liverpool i 2007, rundt en britisk eks-soldat som forsøker å finne ut hvordan og hvorfor hans beste venne ble drept i Irak. Mer om den i papiravisen i morgen.

Brutalt: Route Irish er en av de beskeste, mest brutale filmene Ken Loach har laget.