En ny sci-fi-milepæl

I snart 50 år har alle science fiction-filmer blitt målt mot Stanley Kubricks «2001: En romodyssé». Få har tålt sammenligningen like godt som «Interstellar».

Storslått: Matthew McConaughey leder an i regissør Christopher Nolans sci-fi-drama om familie, klimakrise, kolonisering av verdensrommet og noen av de mer hypotetiske konsekvensene av Einsteins relativitetsteori. 

Saken oppdateres.

I sitt første forsøk på science fiction, viser regissør Christopher Nolan («Memento, » «The Dark Knight», «Inception») at han har forstått det aller viktigste: Det handler ikke om vitenskapen, men om de fortettede situasjonene den lar regissøren plassere sine hovedpersoner i. I hvilken annen sjanger kan man oppleve at en gråtkvalt far (glimrende portrettert av Matthew McConaughey) må se sine barn vokse opp og passere ham i alder bare i løpet av noen få sekunder? Det er kun Einsteins relativitetsteori – og en god dose kvasivitenskap – som tillater dét.

Utgangspunktet er realistisk nok og skiller seg ikke vesentlig fra værmeldinga på NRK i disse klimatoppmøtedager: Menneskeheten har brukt opp ressursene på jorda og må se seg om etter et nytt sted å bo. John Steinbeck og Woody Guthries Dust Bowl-skildringer fra 1930-tallet blir bare barnevers sammenlignet med sandstormene menneskene nå må takle. Her er det de som kan brødfø befolkningen – bøndene – som er helter. Og ingen gjør dette bedre enn McConaugheys karakter Cooper.

Cooper strever med å holde fysisk og åndelig liv i familien i en tid der menneskene kun er «vaktmestere» og ikke lenger oppdagere. De skal bare overleve slik at barna deres kanskje kan få oppleve en bedre verden. Dette sitter langt inne hos Cooper som en gang var en av NASAs fremste piloter. Han har siden måttet legge sine drømmer om verdensrommet til side.

Men en dag oppdager han ved en tilfeldighet (eller er det det?) at NASA har fortsatt sitt romprogam i det skjulte. De har planer om å kolonisere en planet i en annen galakse. Siden organisasjonen formelt har vært lagt ned i et tiår, er det bare Cooper igjen som har praktisk flyerfaring. Han får derfor i oppdrag å lede et romfartøy gjennom en snarvei i tid-rommet (et «wormhole») for å finne en planet der menneskeheten kan overleve . Det er bare én hake: han må forlate sin familie uten garantier for at han noen gang får se dem igjen.

Mest av alt smerter det å forlate datteren Murphy. Det er i dette far-datter-forholdet man finner nøkkelen til dramaet i «Interstellar». Riktignok er det sønnen Tom som skal drive gården videre. Men det er Murphy som har arvet intelligensen, nysgjerrigheten og staheten til faren. Hun aksepterer først ikke at Cooper reiser. Etter hvert ser hun imidlertid verdien av farens ekspedisjon og begynner å sende videobeskjeder til ham gjennom rommet.

Den mest rørende scenen i filmen er den der Cooper innser at han ikke har tenkt nøye nok gjennom konsekvensens av at tiden kan gå i svært ulik hastighet i ulike deler av universet. Ikke minst har han tenkt for lite på hva dette får å si for forholdet hans til Murphy hvis han noen gang klarer å komme hjem igjen.

«Interstellar» slipper ikke unna sammenligning med to andre filmer; fjorårets oscarvinner i samme sjanger, «Gravity», og målestokken for all seriøs sci-fi, Stanley Kubricks «2001: En romodyssé» fra 1968. Der «Gravity» var uuttalt, stram og økonomisk i regien, er «Interstellar» maksimalistisk og tydelig. For tydelig vil sikkert mange innvende. Det er likevel vanskelig å bebreide Nolan for å skape noe enda mer storslått, selv om det innebærer bruk av enda flere virkemidler. Det blir kanskje ingen Oscar for beste regi, ment forvent ikke høye odds på at «Interstellar» blir nominert til Oscar for beste film.

Sammenligningen med «2001» står seg bedre. Gjennom sin lek med tid, rom, tyngdekraft, psykedeliske flystyrter og merkelige, femdimensjonale rom, er Nolan en åndelig arvtager etter Kubrick. Men der Kubricks genistrek først og fremst er et estetisk og filosofisk nybrottsverk med verdensrommet i hovedrollen, ligger universets verdi hos Nolan dypest sett i at det er en motpol til den planeten filmen postulerer at menneskeheten en dag må forlate. Det er i dette romlige, tidsmessige – og følelsesmessige – spennet vi kan ane «Interstellar»s storhet.





Anmeldt av

MORTEN S. SMEDSRUD

På forsiden nå