Skamplett med kirkelig ubehag

Taterne Laila Yrvum og Lasse Johansen måtte tørke tårer etter å ha sett Karoline Frogners dokumentarfilm om sin egen kultur. I morgen får filmen som kirken ikke ville vise i Trondheim i sommer, première på 40 norske kinoer.

Saken oppdateres.

Hvordan er det å få vite som 45-åring i dagens Norge at du er tater? At du ble tatt fra dine opprinnelige foreldre som nyfødt, adoptert bort, uvitende om opphav og kultur? Det er en av historiene som fortelles i dokumentarfilmen «Tradra - i går ble jeg en tater». Det var flere som tørket tårer etter spesialvisningen for studenter, lærere - og tatere - i Trondheim tirsdag ettermiddag.

Regissør Karoline Frogner har jobbet fire år med filmen. Hun slet med å få finansiert den - og trodde den skulle opp på kino i fire-fem kopier. Etter at landets kinosjefer fikk se filmen, er 40 kopier klar til premiere fredag.

Egentlig skulle filmen spesialvises under den europeiske kirkekonferansen i Trondheim i juli i fjor, hvor forsoning mellom kirken, sigøynere og tatere var på dagsorden. Kirkens folk fant imidlertid ikke filmen passende.

- De sa den ikke var romantisk nok, og de kritiserte bruken av Åge Aleksandersens sang «Ved Svanens Vik», sier Frogner og forteller at kirken også trakk oversettingsstøtte på 50 000 kroner fra filmen.

Skyld og skam

Sist gang Karoline Frogner laget dokumentarfilm for kino, fikk hun Amandapris for «Mørketid» om norske kvinner i konsentrasjonsleir. Nå er tema taterne eller de reisendes liv, skjebner og kultur i nær fortid og fram til våre dager. To av de sentrale medvirkende i filmen er Laila Yrvum fra Moss og Lasse Johansen fra Elverum. De fikk for første gang se filmen i sin helhet under visningen i Trondheim. Etterpå gikk det en stund før de klarte snakke om det.



- Jeg hadde klump i halsen hele tiden, sier Johansen, tidligere vokalist i Ole Ivars, nå ansatt ved Glåmdalsmuseet.

- Jeg er sliten ennå. Det var tøft. Filmen gikk rett i hjertet på meg, sier Yrvum, musiker fra Moss.

- Jeg var ei lita jente på Raufoss. Jeg hadde kjernefamilie, jeg var snill, ren, ordentlig - likevel måtte jeg støtt gå rundt med skyld og skam, fordi jeg var født av feil far og mor, sier hun.

- Hvem har skylda for at de reisende ble behandlet som de ble?

- Det er som Åge Aleksandersen synger det i «Ved Svanens Vik». «Lensmann og prest i forening». De har skylda, sier Laila Yrvum.

Først tyskerne, så misjonen

Selv om både kirken, psykiatrien, politiet, politikere og ikke minst Norsk misjon blant hjemløse direkte og indirekte kritiseres i filmen, sier regissør Frogner at hun ikke primært ønsket å lage en systemkritisk film. Hennes intensjon har vært å vise menneskene, kulturen, musikken og historiene.



- Ikke systemkritisk sier du, men det er ganske sterkt når Stortinget i filmen går imot billighetserstatning på 50 000 kroner til filmens hovedperson, Bjørn Granum?

- Ja, ikke sant? Og det var dagens norske politikere som hadde regien på det, sier Frogner.

Profilerte kjente nordmenn med taterbakgrunn som skuespilleren Karl Sundby og musikerne Elias Akselsen og Åge Aleksandersen medvirker i filmen, men det er de små historiene til små, vanlige mennesker som spiller hovedrollen.

Lasse Johansen var en av de første taterne i Norge som «sto fram», på norsk tv hos Knut Bjørnsen i beste sendetid i 1974. I filmen hjelper han Oslo-mannen Bjørn Granum å nøste opp sine ukjente, omreisende røtter.

Johansen skjelver i røsten i filmen ved møte med misjonsleiren Svanviken på Nordmøre, som Åge Aleksandersen synger om i «Ved Svanens vik». Johansen skjelver også når han etterpå snakker om onkelen sin.

Norsk skamplett

Da Lasse Johansen og Laila Yrvum for over fire år siden kom til filmskaper Frogner og spurte om hun ikke kunne lage en film om taternes liv og kultur, hadde de sett for seg en spillefilm. En spillefilm fortalt på deres premisser, annerledes enn hvordan tatere er blitt skildret på norsk film gjennom tidene.



- Jeg sa at først måtte jeg lage en dokumentarfilm. Bli kjent med menneskene og kulturen, sier Frogner, og understreker at «Tradra» ikke er noen opplysningsfilm.

- Hva har du som utenforstående lært av arbeidet med filmen?

- Det som skremmer meg, er det med nordmenn og likhetstankegangen. Det er mye bra med den, men ikke når det tas så bokstavelig. Alle skal være like, også i dag, sier Frogner, som mener nordmenn ikke har noen tradisjon for å forholde oss til de mørkere sidene av vår historie.

- Vi har ikke hatt noe oppgjør med det vi har stått for. Vi vant krigen, ferdig med det. Hamsun er nesten det eneste problemet vi har forholdt oss til. Vi er ikke så flinke til å be om unnskyldning for det vi har gjort som var galt.

- De brente dokumentene på Svanviken så sent som i 1991. Sa det var et «uhell», sier Johansen og slår ut med armene.

- Jeg håper filmen kan si til fremtidige myndighetspersoner: «La det aldri skje igjen!». Dette er en skamplett i norsk historie!, sier Laila Yrvum.

 
 
På forsiden nå