Amandaprisen har vært utdelt siden 1985. Selv om det år om annet er litt diskusjon om hvem som burde vært nominert eller fått pris, har det i en liten filmnasjon sjelden blitt de helt store diskusjonene om dette. I år er for eksempel alle de tre norske barnefilmene som har vært vist på kino det siste året nominert til Amanda.

Les også: Her er Amanda-nominasjonene

Denne gang vil imidlertid nominasjonene til utdelingen som finner sted 17. august, skape bråk og diskusjon. De rommer nemlig skandaløse forbigåelser, merkelig inkonsekvens og et par beklemmende symptomer på tilstanden til norsk film for tida.

Juryen bør forsvare seg

Omtrent i det nominasjonene ble offentliggjort blåste det opp til debatt rundt at fjorårets beste norske film, Joachim Triers «Oslo 31. august» og den mest populære, Morten Tyldums «Hodejegerne» ikke er funnet verdig til nominasjon i kategorien for beste norske kinofilm.

Begge filmene er riktig nok nominert for beste regi og henholdsvis fem og to andre priser, men selv i det beste året for norsk film på lenge, er det vanskelig å forstå at de ikke nådde opp blant de fire nominerte i den gjeveste klassen.

Noe av forklaringen på det, er at Amanda opererer med flere sett juryer. Musiker Jan Eggum har imidlertid vært leder for tre av dem, og må nok sammen med produsent Synnøve Hørsdal, professor Liv Hausken, manusforfatter Christopher Grøndahl og regissør Katja Eyde Jacobsen være forberedt på å forsvare den mest diskutable nomineringen i prisens historie.

Overvurdert «Babycall»

Av de fire filmene de har funnet plass til som siste års beste norske kinofilm, er «Kompani Orheim» den minst diskutable, som den hittil beste av filmene om Jarle Klepp etter Tore Renbergs bøker. Debuten «Få meg på, for faen» og dokumentaren «Pushwagner» var to av de friskeste pustene i norsk film i fjor og sånn sett ikke uefne nominasjoner.

At Pål Sletaunes mer interessante enn helt vellykkede psykodrama «Babycall» har fått flest nominasjoner av alle med hele ni, er både en oppvurdering og etter mitt syn en overvurdering av en film som neppe vil bli husket verken som en av 2012 eller Sletaunes beste.

Det er for så vidt mulig å forsvare en litt overraskende nominasjon av dokumentaren «Pushwagner» av Even Benestad og August Hanssen som beste kinofilm, selv om den ikke nådde særlig bredt ut. At den samtidig ikke når opp blant de tre som er nominert som beste dokumentarfilm, blir i beste fall rart. Heldigvis er det i den kategorien ryddet plass til en av de aller beste norske filmene i fjor, Øyvind Sandbergs «Folk ved fjorden», som også har blitt en gledelig publikumssuksess.

For få kvinneroller

Bråk rundt hvem som ikke når opp blant de nominerte som årets film, er symptom på en årgang over snittet. På to områder er nominasjonene et betimelig tegn på at tilfanget er kritisk. Det gjelder kvinneroller og barnefilmer.

At bare Noomi Rapace («Babycall») og Helene Bergsholm («Få meg, på for faen») er nominert til beste kvinnelige hovedrolle, mens fire menn kjemper om tilsvarende pris på herresiden, viser at det ikke bare er få kvinnelige filmskapere, men også for få gode kvinneroller i norsk film.

For få barnefilmer

Det gir også grunn til bekymring at området i norsk film som internasjonalt har markert seg sterkest over langt tid, nemlig barnefilm, nå sliter med å få fram nok titler til nominering. Denne gang førte det til at alle de tre filmene juryen fikk til vurdering ble nominert. Da blir konkurransen om Amanda for dårlig.

Da Kosmorama delte ut Kanonprisen tidligere i år, fikk «Oslo 31. august» hele syv av prisene, mens «Hodejegerne» fikk to, derav for beste produsent, som tilsvarer beste film i Amanda. Det kan se ut som om Amanda og hennes jurysystem er i ferd med å gjøre henne til en mer lunefull dame enn bare godt er.