Scorsesorama

Ved siden av Woody Allen er det vel ingen filmregissør som forbindes så til de grader med New York som Martin Scorsese. Vi har tatt en titt på mesterregissørens lange vei fra storbyens bakgater til suksessen med Gangs of New York.

Saken oppdateres.

Martin Scorsese (f. 1942)har konstant fornyet amerikansk film siden 70-tallet. Ved siden av George Lucas, Steven Spielberg og Francis Ford Coppola er Scorsese uten tvil en av de mest talentfulle filmskaperne i verden. Men i motsetning til sine amerikanske kollegaer så er Scorsese etter 30 år i bransjen fremdeles trygt plassert i New York, så langt unna Hollywood som det er mulig å komme i USA. Mens den store underholdningsmaskinen i Hollywood har lokket både Lucas, Spielberg og Coppola til å innimellom lage både dårlige og vulgære filmer, så har Scorsese i likhet med sin New York-venn Woody Allen sjelden eller aldri gjort komprimisser. Scorsese har også gjort filmer der både innspilling og handling er lagt utenfor The Big Apple, men han vender alltid tilbake, og sirkelen er med årets Gangs of New York sluttet. Fra Mean Streets via Taxi Driver og After Hours til årets episke cinematiske nytelse hersker det ingen tvil om at Scorcese nå fortjener all den ære som kommer hans vei.
Vi har tatt en titt på den lange veien fra Who`s Knocking at My Door fra 1969 til Gangs of New York.

Who`s Knocking at my Door (1969)
Med: Harvey Keitel, Zina Bethune

Scorseses debut bar kun små glimt av hva som skulle komme. En sort/hvit-film om det traumatiske forholdet mellom Little Italy-gutten J.R. og overklassepiken som bærer på en mørk hemmelighet. Ingen klassiker, men et historisk dokument over hvor Scorseses spede start som filmmaker.



Boxcar Bertha (1972)
Med: Barbara Hersey, David Carradine

En slags Bonnie and Clyde variant der det kriminelle paret robber tog isteden for banker. Vedlig symbol-ladet film der hjerte / smerte -tematikken smøres alt for tykt på.

Mean Streets (1973)
Med: Robert De Niro, Harvey Keitel

Samarbeidet mellom Robert De Niro og Scorsese var et ekteskap smidd i himmelen. I Mean Streets kommer Scorseses taltent for fullt. Dette er Scorsese som lager film i et miljø han kjenner ut og inn og Robert De Niro spiller den hypernervøse og psykotiske Johnny Boy så det slår gnister. Scorseses første klassiker.

Alice Doesn`t Live Here Anymore (1974)
Med: Ellen Burstyn, Kris Kristofferson

Scorsese forsøkte seg på et territorium han ikke kjente like godt som bakgatene i New York. Regissørens eneste film med en klar kvinnelig hovedperson og stereotype karakterer. Alice Doesn`t Live Here Anymore er hva vi i dag ville ha kalt en typisk "TV-Norge-onsdags-film". Alice Doesn`t Live Here Anymore var også Scorseses første forsøk på å lage film for et Hollywood-studio.

Taxi Driver (1976)
Med: Robert De Niro, Jodie Foster, Harvey Keitel, Peter Boyle

Nok en gang Keitel og De Niro, og med seg i miksen kastet Scorsese den pur unge Jodie Foster. Resultatet ble en av historiens sterkeste filmer. Med sin langsomme oppbygging og panoramiske filming er Taxi Driver en film som setter seg under huden på seeren. De Niros spill er preget av en undertrykt eksplosivitet som han aldri igjen har klart å gjennta. Og sluttscenen er en av de mest sjokkerende og brutale filmscener noensinne. En av tidenes beste filmer!

New York, New York (1977)
Med: Robert DeNiro, Liza Minelli

Både Scorsese og De Niro var store stjerner nå og det virket som om alt de tok i ble til filmatisk gull. Av en eller annen grunn bestemte Scorsese seg for å gi seg musical-genren i vold med New York, New York. er ikke en dårlig film, heller ikke en dårlig musical, men sett i lys av det Scorsese og De Niro gjorde tidligere og hva de gjorde i årene etter, fortoner denne filmen seg som en likegyldig tidtrøye som mangler de fleste av Scorseses kjennetegn.

The Last Waltz (1978)
Med: Bob Dylan, The Band, Joan Baez, Van Morrison m.fl.

En slags rockumentary som består av like deler konsertopptak og intervjuer. Lyden på denne er enestående. The Last Waltz er en av de beste konsertfilmene som noensinne er laget og fanger sjeldne inspirerte øyeblikk av Dylan og The Band. Skaff det denne på DVD og skru subwooferen opp til 11.

Raging Bull (1980)
Med: Robert De Niro, Joe Pesci

Filmen som skulle ha vunnet Oscar for beste film i 1980, men som ble forbigått av Robert Redfords middelmådige Ordinary People. Scorsese og De Niros framstilling av bokseren Jake La Motta framstår i dag som som selve kronjuvelen blandt Scorseses De Niro-filmer. Filmet i sort / hvitt og med en slagkraft like eksplosiv som Jake La Mottas høyre hook. De Niro vant en Oscar for Beste Mannlige Hovedrolle. En av Scorseses tre beste filmer.

King of Comedy (1983)
Med: Robert De Niro, Jerry Lewis

En av Scorseses glemte juveler. Filmen gikk dårlig på kino og anmelderne slaktet den. Men King of Comedy er langt ifra så dårlig som datiden ville ha det til. Filmen balanserer på en knivsodd mellom satire og drama og bare et par ganger går det riktig ille. Spesielt er det samspillet mellom De Niro og humor-legenden Jerry Lewis som sliter, men også valget av den overspillende Sandra Berhard i rollen som den kjørlighetssyke Masha gjør at King of Comedy blir Scorseses mest pratesjuke film.

After Hours (1985)
Med: Griffin Dunne, Rosanna Arquette

Uten både De Niro og Keitel, men med en opplagt Griffin Dunne i hovedrollen. After Hours skiller seg ut i Scorsese-kanonen. Historien finner utelukkende sted i løpet av en natt på Manhatten og filmen minner mer om David Lynch enn om Scorsese. After Hours markesfører seg som en "mørk komedie", men de humoristiske innslagene kveles raskt av de mange surrealistiske vendingene som historien tar. After Hours er Scorseses best skulte hemmelighet. og i tillegg en film-trip uten like.

Color of Money (1986)
Med: Tom Cruise, Paul Newman

En nyinnspilling av filmen The Hustler fra 1961 hvor Paul Newman hadde den rollen som Tom Cruise har i Scorseses versjon. The Color of Money ble en stor suksess på kino takket være den stigende stjernen til Cruise, men som Scorsese-film er denne sørgelig middelmådig. Men pengene Scorsese tjente på denne ga han endelig muligheten til å lage....

The Last Temptation of Christ (1988)
Med: William Dafoe, Harvey Keitel

Filmen som sørget for at Scorseses navn ble verdenskjent. Filmen ble forbudt i flere land og i Paris var det store demonstrasjoner utenfor kinoene. Filmen er basert på boken av samme navn av grekeren Nikos Kazantzaki og portrettere Jesus som et menneske med menneskelige svakheter og behov. Selv i dag finnes det mange land der filmen fortsatt er forbudt. Filmatisk sett er The Last Temptation of Christ en Scorsese-film som aldri blir så bra som du håper. Visse scener er strålende, men det hektiske Scorsese-tempoet blir såpass bremset ned at filmen til tider blir for stillestående.

New York Stories (1989)
Med: Nick Nolte, Rosanna Arquett

En tre-delt film der de to andre delene besørges av Woody Allen og Frances Ford Coppola. Scorseses del er ikke den dårligste, men heller ikke den beste (den tar Woody seg av). Scorseses del heter Life Lessons og tar for seg en suksessfull New York kunstners problemfyllte kjærlighetsliv. Life Lessons er i beste fall en anektode i Scorsese-kanonen.

Goodfellas (1990)
Med: Robert De Niro, Joe Pesci, Ray Liotta

En mesters mesterverk. Ved siden av Taxi Driver og Raging Bull er Goodfellas Scorseses beste film og samtidig en av de beste gangster-filmer noensinne. Voldelig, mørk, morsom og kvalmende er ord som best beskriver dette mafia-eposet om tenåringen Henry Hills ferd oppover i mafia-hierarkiet. Ray Liotta gjør sin livs rolle som Henry mens Pesci er glimrende som psykopaten Tommy. Robert De Niro nærmest underspiller i denne her som veteranen Jimmy Conway. Denne fortjener å sees minst en gang i året.

Cape Fear (1991)
Med: Robert De Niro, Nick Nolte

Enda en nyinnspilling av en gammel klassiker. Cape Fear ble laget første gang i 1962, men da som et lavmælt psykologisk drama. I Scorseses hender blir Cape Fear er reinhekla psyko-thriller. Nick Nolte er den heltemodige familiefaren mens De Niro spiller hevnsjuk psykopat. Cape Fear ble Scorseses største økonimiske suksess til da, og filmen lå på topp av box-office listene i lange tider. Som Scorsese-film blir den litt for voldsom og bråkete. Vi tror aldri på DeNiro som den pedofile Max Cady, heller ikke den brumlende bjørnen Nick Nolte som bekymret familiefar. Ingen dårlig film, men volden er tegneserievold og karakterene for tynne.

The Age of Innocence (1993)
Med: Daniel Day Lewis, Winona Ryder

Scorsese lager kostymedrama (fremdeles lokalisert i New York) fra 1920-tallet. Age of Innocence basert på Edith Whartons bok av samme navn og omhandler gleder og sorger hos New York-sositeten i begynnelsen av forrige århundre. Desverre har Scorsese lagt så stor vekt på at alle detaljer skal stemme at det har blitt hans nest kjedeligste film. Age of Innocence mangler helt den framdriften og underliggende spenningen som en Scorsese-film alltid har. Og da hjelper det ikke at skuespillerne er i verdensklasse.

Casino (1995)
Med: Robert De Niro, Joe Pesci, Sharon Stone

Scorsese, De Niro og Pesci i Las Vegas. Skomaker bli ved din lest, sies det. Og i Casino gjør Scorsese det han kan best. Casino ble avspist av mange for å være en kopi av Goodfellas, men filmen er en videreutvikling av den stilen som Scorsese først eksperimenterte med i Mean Streets. Casino er like mørk og hypervoldelig som Goodfellas, men må desverre finne seg i å stå bitte-litt i skyggen av storebroren på grunn av at historien ikke er like engasjerende som Goodfellas. Men en soleklar Scorsese-klassiker åkke som.

Kundu (1997)

Med: Thenzin Thuthob Tsarong, Gyurme Thethong

Scorsese ville lage en film om Dalai Lama koste hva det koste vil og jaggu fikk ha viljen sin. Synd da at Kundun er Scorseses desidert traurigeste film noensinne. Age of Innocence var riktignok kledelig langsom, men denne her snegler seg avgårde med en hastighet som gjør at det å banke tegnestifter inn i hodeskallen framstår som et fornuftig alternativ til å se ferdig filmen. Scorseses eneste skikkelige kalkun.

Bringing Out The Dead (1999)
Med: Nicholas Cage, John Goodman

Scorsese vender tilbake til New York og denne gangen i ambulanse-miljøet. To og en halv time med Nicholas Cages` forpinte ansiktsutrykk blir etter hvert rene torturen. Alt ligger til rette for en Scorsese-klassiker, men det funker ikke, funker ikke i det hele tatt. Bringing Out The Dead har alt som kjennetegner regissøren: høyt tempo, brilliant kameraføring, gnistrende dialog og hyper-realistisk vold, men av en eller annen grunn så faller filmen på trynet. Valget av en annen skuespiller enn Cage har sikkert kunne ha løftet filmen, men i det store og det hele er Bringing Out The Dead en film der Scorsese ikke greier å nå opp til sine egne forventinger. Snatch av Guy Richie kom på kino samme år og er en bedre Scorsese-film enn Scorseses egen.

Adresseavisens anmeldelse av Gangs of New York finner du H E R

På forsiden nå