Noah Baumbach er en i rekken av smarte amerikanske filmskapere som har blitt lansert som en slags ny Woody Allen. Han har tidvis imponert som manusforfatter for Wes Anderson og med egne, bittersøte filmer som «The Squid And The Whale» (2005) og «Greenberg» (2010). Det er likevel med «Frances Ha», hans tilsynelatende enkleste og minst ambisiøse film, at han har begått en kommende klassiker av et miljø og generasjonsportrett.

En stor del av æren for det, må tilskrives hans medforfatter, hovedrolleinnehaver og samboer Greta Gerwig. Hennes framstilling av en ung kvinne som sliter med å etablere seg, i skvis mellom jobb, venner, drømmer og et sted å bo, gir drama med humor, varme og sårhet. Fortalt i svart-hvitt med musikalske vignetter til Frances slentrende ferd gjennom liv og hverdag, blir «Frances Ha» en helstøpt filmvariant av mye av det Lena Durhams tv-serie «Girls» prøver på.

Adam Driver som spiller den skrudde kjæresten til Hannah i «Girls» gjør en fin rolle som en av de mange vennene til Frances som jobber med noe kreativt. Hun er lærling i et dansekompani og sliter med å holde tritt med vennene i framgang og økonomi. I en bølge av historier på film og i bøker om unge mennesker som sliter med å få det livet de synes de burde ha, er dette en av de morsomste og beste.

Den er fortalt som en sjarmerende blanding av fransk nybølge og 80-tallets Woody Allen, tilsatt en musikalsk miks av her og nå og litt retro. Scenen hvor Frances løper gatelangs til David Bowies «Modern Love» er som lånt fra Leos Carax' «Mauvais Sang» (1986), men funker like fint her. Filmen bobler av en tilforlatelig letthet i skildring av vennskap og miljø, samtidig som den fint får fram sprekkene i overflaten i jaget etter å lykkes.

Greta Gerwig er i alle scenene som Frances, i gleder og skuffelser, i et karakterdrama hvor menneskene gir og blir handlingen og humoren som driver filmen framover. Til en herlig finale som forklarer filmens tittel på utsøkt filmatisk vis. En film om ei jente på 27 som bor i Brooklyn og prøver å leve av å danse og har ei bestevenninnesom jobber i forlag låter kanskje litt smått. «Frances Ha» er en eminent liten, sprell levende film om akkurat det – og mye mer. I et hittil tynt år for amerikansk kvalitetsfilm er denne en sjelden perle.