Det er en del pent å si om denne norsk-kurdiske spillefilmen om ungdom, forelskelse og tvangsekteskap og spennet mellom småby, den eldre generasjon og tradisjonelle verdier og ungdom med mer urban livsstil og lengsel i et samfunn med sterk sosial kontroll.
Kjell Vassdals foto og Øistein Boassens musikk gjør filmen til et tidvis fascinerende møte mellom veteraner i norsk film og en ung, flerkulturell filmskaper med en historie utenfra som han tydelig brenner for. Historien om et ungt par med følelser for hverandre, skrus dramatisk til når faren ønsker å gifte bort sin datter til en tilbakestående mann for selv å få en ny kone som en del av «handelen».
Filmen er bedre på å skildre landskap og de unges vanskelige forhold til hverandre, enn den onde sirkelen som den kvinnelige hovedpersonen etter hvert havner i. Den fengslede iranske regissøren Jafar Panahis «Sirkelen» (2000) skildret noe av den samme tematikken langt strammere og bedre. «Rødt Hjerte» er bedre på landskap og mennesker enn historie. I motsetning til flere av årets norske filmer, har den bilder som tåler og vinner på stort lerret.
