Film
Du vet hva som kommer, og det er liksom noe av poenget, at Brumm er akkurat så sjarmerende og akkurat så enkel som bare han kan være i alle mulige sammenhenger. Den alltid honningsultne bjørnen med bare liten forstand er godslig og velmenende i all sin higen etter krukken med det søte klisset. Basishistorien er altså på plass. Og Tigergutt, Petter Sprett, Nasse Nøff, Ugla, Kengu, Lille Ru og selvsagt Tussi bidrar alle på sitt vante vis med sine særegne personlighetstrekk. Det er spesielt ille for Tussi denne gang, som har mistet halen sin, og som selvsagt er like lei seg, uansett om halen er på plass eller ikke. Dramatikken er det Ugla som skaper ved å sende hele gjengen på en vill jakt for å redde Kristoffer Robin fra en mulig kjempeskummel forbryter. Det blir mye styr på sedvanlig Brumm-vis, og mange vanskelige valg av typen enten eller, som gjerne ender i begge deler.
Filmen er den første tegnede kinofilmen med Brumm-eventyr fra Disney på over 35 år, et slags come-back for den klassiske tegnefilmen. Og det er noe godt over dette enkle, håndtegnede uttrykket, fritt for effektmakeriet det nærmest har gått inflasjon i. Dessuten er det ganske befriende å slippe disse 3D-brillene, det er altså fortsatt mulig å lage en barnefilm uten 3D. Det er en lavmælt, pastellfarget, sympatisk film om Ole Brumm og livet i Hundremeterskogen.
Det er ingen store overraskelser i filmen, og linken til bøkene filmen er basert på blir i tydeligste laget. Det er litt unødvendig å vise at filmens manus stemmer overens med det som er skrevet i boka. Best er filmen når underlige ting skjer og vennene på hver sin måte forsøker å finne løsningen på alle problemene.
Det er travelt å være Ole Brumm, hele verden har det jo travelt. Derfor er det ganske herlig å se en film der alt blir kjempebra med enkle midler. Litt honning, og alt er fint igjen.
