En nesten absurd kombinasjon av tema og stil, brutalt bakteppe og en fabellignende historie om kvinner som tar grep, har gitt «Hva gjør vi nå?» to norske filmpriser det siste året: Publikumsprisen på Film fra Sør-festivalen og hovedprisen på Kosmorama nylig.
Den andre spillefilmen til Nadine Labaki har en mørkere ramme enn frisørkomedien «Karamell»(2008). Samtidig er budskapet til «Hva gjør vi nå?» så menneskelig og tragikomisk insisterende at den viser det er mulig å lage bred, velment folkekomedie om fordommer og religiøse motsetninger.
Filmens beste scener, starten og slutten, skildrer gravfølger i en liten landsby med kristne og muslimer i mer eller mindre konfliktfylt sameksistens. Bruken av musikk og svartkledde kvinner i åpningen er filmatisk det best raffinerte ved en film som ellers vinner mer på sjarm enn stil.
Historien fortoner seg som en kjønnspolitisk korrekt og aktuell libanesisk vri på det norske folkeeventyret «Dumme menn og troll til kjerringer». Mens gutter og menn i landsbyen stadig setter fyr på krutt-tønner av fordommer og motsetninger, samler kvinnene seg etter hvert for å prøve å få slutt på begravelsene.
Regissør Labaki spiller selv en av hovedrollene, i et frodig persongalleri på begge sider av striden. Filmen lykkes best når den tar et steg mot musikalen og skaper et helt eget univers. Miks av folkekomedie med prester, prostituerte og mer realistiske, blodige religiøse sammenstøt er en krevende balansegang som lykkes i varierende grad.
I motsetning til de fleste filmer fra Midtøsten, har «Hva gjør vi nå?» et slags svar på ufreden, i hvert fall i mikromålestokk: En kombinasjon av mer hasj, mindre våpen og kvinnelist framfor testosteron gjør susen her.
