Velsmakende syltelabber

Tøff action, med ikke altfor sympatisk hovedfigur, i krysning mellom gris og menneske. Og bakom ulmer fascismen.

Saken oppdateres.

Litt mørkere i anslaget denne gang, og slett ikke noe for de aller minste, når Hayao Miazaki gir oss fortellingen om piloten Marco. En merkelig skikkelse, etter at en forbannelse har skapt ham om til halvt gris, halvt menneske. Et miljøsvin på mange måter, der han slenger sigarettsneiper i hytt og pine, og skyller ned skinkesteika med rødvin mens referansepunktene til film noir hagler inn over oss.

Bakgrunnen er beksvart, Porco Rosso, den rosa grisen, sitter på lykkejegerens vis i sitt røde fly skytset inn mot sjøflypiratene. Det går mot slutten av 1920-tallet, arenaen er Adriaterhavet, og en gryende fascisme er på gang. Snart skal ragnarokk bryte løs i andre verdenskrig.

Miyazakis filmer er et oppkomme av fortellerglede og oppfinnsomhet. Han øser av en skattkiste fylt med japanske sagn og eventyr, som gir et fascinerende innsyn i en eksotisk verden. Slik som i «Det levende slottet», «Chihiro og heksene», «Min venn Totoro» og «Kikis budservice».

«Porco Rosso» ligger ikke noe tilbake for sine forgjengere i fortellerglede, fargesprakende detaljer og intensitet. Laget i 1992, før den digitale samlebåndsproduksjonen av animasjonsfilm for alvor gjorde sitt inntog. Et vitalt dypdykk inn i en fortelling med alvorlige undertoner, hvor den norske dubbingen sitter som et skudd.

 
På forsiden nå