Fornøyelig hasjromantikk

Hasj er kos, mens heroin er døden i ujevn, underholdende skildring av norsk dopindustri anno 1979.

Ingvar Ambjørnsens store norske hasjroman fra 1983 lever forbausende bra som kinofilm og bør ha stort publikumspotensial. Forbausende fordi boka er en pratsom krim og et angrep på norsk narkotikapolitikk som har stått seg bedre som tidsbilde enn som drama. Boka er spekket med replikker og sjargong som henta fra en Wam og Vennerød-film.

Å få denne historien til å leve såpass bra på film uten at det blir ufrivillig komisk eller tåkete, er ganske godt gjort. Litt av æren må filmen dele med åpenbare referanser og forbilder som «The Big Lebowski» og «Withnail & I», som har skapt en kultindustri av å framstille merkelige mennesker på kunstig stimuli til fornøyelig film. «Den siste revejakta» er ikke oppe i den klassen, men låner noen av grepene og bruken av musikk, og det funker.

Ulrik Imtiaz Rolfsen tar et klart steg fram som filmskaper, etter å ha laget den første og dårligste av Varg Veum-filmene, «Bitre Blomster», og den spektakulært ujevne gangsterdebuten «Izzat». Manuset til Thomas Seeberg Torjussen og Mette Marit Bølstad bidrar til at filmen på enkelte måter framstår bedre enn boka. Intrigen er strammet, den pratsomme stilen er borte. Dessverre har det gått litt på bekostning av miljøskildringer og følelsen av et unikt tidsdokument som boka fortsatt skaper.

Effektiv bruk av utsøkt 70-tallsrock på lydsiden og skuespillere som tydelig liker å spille langhåra slabbedasker, gjør at «Den siste revejakta» på sitt beste lever morsomt og godt. Filmen tegner et skarpt moralsk skille mellom lette og tyngre narkotiske stoffer. De to hovedpersonene, spilt av Joner og Cleve Broch, er godmodige hasjdistributører som havner i et opplegg mer komplisert enn de tror.

En av de store svakhetene ved de to første filmene til Rolfsen, var latterlige skurker i bombastisk, filmatisk innpakning. På det feltet er «Den siste revejakta» mye bedre, overraskende nok ved fløtepus Kåre Conradi i god, men uvant rolle som slimål. De fleste rollene funker, selv om filmen lider litt under av å tidvis se ut som om folk har kledd seg ut.

Kristoffer Joner ser ut som om han har noia i de fleste roller han spiller. Her får han ta det helt ut. Cleve Broch får mindre å spille på, mens Paul Ottar Haga dessverre bare har én replikk i kostelig mundur som Trønder-Ole. «Den siste revejakta» lykkes bedre som krimkomedie enn som innlegg i norsk narkotikadebatt, men den er såpass spekket med fengende 70-tallsnostalgi, god musikk og artige anslag at konklusjonen må bli ganske vellykket, om ikke direkte steinbra.