Terrorens ansikt

Sterk rapport om terror med avstand til og innsyn i sprengstoff fra den nære fortid.

Terrorismen på 1970-tallet kan ses som en forløper til utviklingen etter tusenårsskiftet, men hadde en helt annen karakter. I alle fall skapes det inntrykket når Baader Meinhof-epoken presses sammen i en film («Der Baader Meinhof Komplex») på drøye to timer. Den er svært grundig i epokeskildringen, pågående og usentimental i persontegningen og - likevel etterlater den mange spørsmål. Derfor virker det treffende på mer enn en måte når filmen munner ut akkompagnert av Bob Dylans røst: «The Answer Is Blowin' in the Wind».


Like karakteristisk er introduksjonens musikalske bakgrunn, Janis Joplins «Meercedes Benz», som målbærer etterkrigsgenerasjonens frustrasjoner, grobunn også for Baader Meinhof-gruppens start på politisk-kriminell virksomhet med slagkraft langt utenfor hjemlandets grenser. Kjennere av epoken og gruppens (RAF) brutale anslag mot banker, aviser, fly og samfunnsstøtter kan sikkert skille mellom fakta og fiksjon i denne framstillingen, hvor stort arbeid og enorme ressurser er brukt for å knytte skildringen troverdig til virkelige hendelser. Så kompakt er det framstilt her at en kan få inntrykk av et tiår med et nesten sammenhengende kjede av terrorhandlinger.

Gjennom 70-tallet fikk terrorismen et ansikt - eller rettere sagt flere, på tyske flyplasser hang portrett-rekker av etterlyste terrorister, som hadde skapt en grunnleggende angst. Samtidig viser filmen til at RAF hadde svært mange sympatisører, men her går interessen mer mot virksomhetens bakgrunn og gruppens indre liv. Slik vender bildet fra den utadvendte actionsiden til en studie av forholdet mellom aktørene, av rekrutteringen og rivaliseringen - ikke minst i fangenskap. Hva motiverer dem, blir det spurt i filmen, og svaret er litt svevende: En myte.

Manusforfatterne Uli Edel/Bernd Eichinger bygger på en bok av Stefan Aust, én gang kollega av den provoserende journalisten Ulrike Meinhof. Noe forsøk på «rehabilitering» av Baader Meinhof-gruppen er filmen avgjort ikke; lederen Andreas Baader avkles (med en glimrende Moritz Bleibtreu i rollen) som intens, men følelsesmessig usikker og kaotisk, mens Ulrike Meinhof forblir en gåtefull skikkelse gjennom en ny topp-prestasjon av Martina Gedeck, fra «De andres liv». Mest imponerer likevel Johanna Wokalek med en helt overbevisende forvandling som Gudrun Ensslin.