Komisk karrierekvinne blues

Dyktig forretningskvinne leier uvøren white-trash-jente til å føde seg et barn, i ujevn komedie, mer interessant enn god.

Saken oppdateres.

Hvis suksessen til «Sex og Singelliv» og «Mamma Mia» viser at Hollywood for alvor har skjønt at det kan lønne seg å satse på kvinner som publikum, så passer «Baby Mama» godt inn i den trenden. Selv om filmen dessverre er mer middels enn god, byr den på mange dyktige skuespillere, flere gode scener og en tematikk som gjør den til et interessant dokument om kjønn og klasse, innenfor rammen av en ganske glatt romantisk tragikomedie.

Tina Fey, som i det siste er blitt kjent for sin strålende Sarah Palin-parodi, spiller en 37-årig karrierekvinne hvis biologiske klokke forteller henne at hun må skaffe seg et barn. Løsningen blir surrogatmor, i form av ei enkel jente fra et adskillig lavere sosialt lag, godt spilt av en annen lovende amerikansk tv-komiker, Amy Poehler.

Det er likevel i birollene, detaljene og poengterte enkeltscener at filmen lever best. Sigourney Weaver gjør en herlig karikatur som surrogatmorformidler. Steve Martin viser glimt av gammel storhet som spirituell næringslivsguru, mens Romany Malco («Weeds») bekrefter at han er blant de lovende nye moromennene i amerikansk tv og film for tida i rollen som dørvakt. Selv om Amy Poehler forsvarer fattigjenta som leier ut livmora si ganske godt, er det den velstående karrierekvinnens blikk historien fortelles med. Sånn sett tenderer «Baby Mama» mot en velstående komedie på underklassens bekostning, selv om det kan diskuteres om det er de rike som ler best. «Baby Mama» har en del for seg, men med en finale et klissete amerikansk familiedrama fra 1950-tallet verdig, er dette et kroneksempel på en brukbar underholdningsfilm som er bedre stykkevis enn helt, mer interessant på grunn av hva den skildrer enn hvordan den gjør det.

 
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå