Med rett til å lete

Actionagentfilm med sterke hovedfigurer (DiCaprio/Crowe) - men uten sitrende spenning og originalitet.

Han lever konstant på en knivsegg, er en av spydspissene i krigen mot terror, hvor daglige situasjoner må takles lynraskt og riktig. Hvis ikke, er han umiddelbart blitt ett av krigens ofre. Så snøres vel spenningen som et reip rundt oss i kinosalen, mens vi følger agent Roger Ferris fra skanse til skanse i «Body of Lies»?

Dessverre, slik er det ikke, og jeg undres om det skyldes forventninger som ikke innfris. Eller oppleves det skuffende at begivenhetene raser forbi og etterlater seg følelsen av at her skjedde det noe mer enn det man fikk tak i? Når det så nevnes at actionsekvensene ikke byr på originalitet, skulle skuffelsene være unnagjort.

Selvsagt ventes det mye av en Ridley Scott-film, han favner vidt gjennom en lang karrière, fra «Blade Runner» (1982), via «Thelma & Louise» (1991) til «Gladiator» (2000). Med agentdramaet «Body of Lies» skiller han seg ikke så markert ut, for den ligger tett opptil James Bond- og Jason Bourne-sjangeren uten å ha samme særpreg. Assosiasjonene går også til Stephen Gaghanis «Syriana», som mer overbevisende spilte på overopphetingen under Midtøstens sol.

Men Sir Ridley har (som vanlig) topp skuespillere i aksjon - særlig «gjengangeren» Russell Crowe. Denne gangen er han CIAs bakmann, Ed Hoffman, stasjonert hjemme i drabantbyen, hvor han trøstespisende og litt åndsfraværende glir ganske anonymt inn i miljøet. Men via ørepropper og mobiltelefon er han oppdatert og til enhver tid på alerten for å gi sine ordrer om å lete videre. I felten er Leonardo DiCaprios agent Roger Ferris årvåkent til stede, dirigert til Jordan for å spore en terroristcelle med globalt virkefelt. Her formidles frykten, spenningen, engasjementet og overlevelsesinstinktet i små glimt gjennom støvskyene, i sollyset og de skumle skyggene. Samspillet mellom de to kan leses som en bitende kommentar til USAs engasjement rundt om i verden.