Når knoklene  blir til gele

Solid filmatisering av underkjent amerikansk klassiker. Strålende skuespillermat i mørk samlivsparallell til «Mad Men».

Fra å være en bok og en forfatter få har snakket om de siste 20 åra, har Richard Yates roman «Revolutionary Road» plutselig blitt et verk mange snakker om. Internasjonale nyutgivelser, norsk oversettelse og her altså, filmversjonen, har løftet det klassiske amerikanske samlivsdramaet velfortjent fram i lyset. Nå venter sannsynligvis Oscar-nominasjoner og ytterligere kanonisering av et herlig tidsbilde som bekrefter at 50-tallet ikke bare var fryd og gammen.

«Revolutionary Road» er et skarpt, voksent samlivsdrama av typen Tennessee Williams og Edward Albee leverte flere av, og som gjerne ledet til strålende filmprestasjoner av skuespillere som Elizabeth Taylor, Richard Burton og Paul Newman. Her gir det beske, saftige stoffet godt rom for Kate Winslet og Leonardo DiCaprio. Den glatte 50-tallsfasaden gir i dag klare assosiasjoner til den strålende dvd-aktuelle tv-serien «Mad Men» og dens skildring av røykende dressmenn og kontorlivets farer, muligheter og fristelser i gamle dager.

Den britiske regissøren Sam Mendes slo gjennom som glitrende skildrer av surnet amerikansk familieliv i «American Beauty» (1999) og har vel ikke helt levd opp til den etterpå. Her er han ganske nær, ved å spole tilbake til 1955, og gi oss et strålende, lovende ungt par, nemlig The Wheelers, i form av Frank og April. De spilles altså av duoen som ikke har vært sammen på lerretet siden «Titanic». Denne gang er det drømmer, planer og idealer som møter isfjellet. Konformitetens isfjell.





Filmen har blitt et mørkt, intenst drama som skildrer et strålende, håpefullt par med dristige planer for livet videre fra sin nyetablerte, urbane forstadsidyll. Stilen, musikken, spillet og bildene klinger pent, med en mørk og dirrende undertone bak den glatte overflaten. Winslet fikk Golden Globe-pris for portrettet av den unge, vakre kvinnen som vil noe mer med livet. DiCaprio er minst like god som hennes litt ambisjonsløse mann. Det er likevel Michael Shannon i rollen som psykisk ustabil gjest i det pene hjemmet som er motor for filmens beste scener, og virkelig fortjener pris og gjennombrudd for innsatsen.

Venner av boka kan innvende at noe av ironien og humoren har gått tapt, men på sine premisser er dette en kompetent, solid filmatisering som med trøkk og intensitet betoner mørkt drama under lekker overflate. I en praktfull finale med et herlig avslutningsbilde finner filmen med sitt språk et glitrende bilde på den syrlige, bittersøte distansen som boka har mer av. På lerretet har det blitt en god, gammeldags amerikansk film om unge, vakre mennesker med store forhåpninger. I motsetning til Morgan Kane kastes de ikke inn i verdens harde virkelighet, men de finner den de også, selv i det vakre lille huset i et av byens beste strøk.