Pappa mister  grepet

«Sammen» skal ha ros for å forsøke å ta alvoret og de nærgående personskildringene videre i norsk film.

Saken oppdateres.

I en tid da norsk film framstår som stadig mer proff på underholdningsbiten, er det godt å møte en ambisiøs, skuespillerdrevet norsk debutfilm som prøver å bore i vonde, men allmenne spørsmål som sorg, savn og selvdestruktivitet.

Selv om den ikke lykkes helt, er det så mye solid og godt tenkt og ment med «Sammen» at den framstår som en løfterik debutfilm og en litt annerledes norsk film, sammenlignet med den øvrige produksjonen de siste to åra.

Fjorårets sympatiske «I et speil i en gåte» viste at det er vanskelig å selge filmdrama rundt døden i Norge, hvis man ikke gjør det til komedie eller spenningsfilm. «Sammen» er helt annerledes enn den i stil og fortellergrep. I sitt alvor, og gjennom enkelte element har filmen litt mer til felles med Sara Johnsens «Vinterkyss» (2005), men heller ikke den er noe godt referansepunkt for denne historien om livet etter en tragedie.




Det er ikke å røpe for mye, at «Sammen» er en film om en kjernefamilie som utsettes for en tragedie. Selv om man godt kan vite at mora i huset dør i åpningsscenen, er det likevel et rystende sjokk når det skjer. Måten filmen gjennom nærgående bilder fra vanlig norsk hverdag skildrer oppspillet på, viser en filmskaper med et røft, men samtidig menneskelig fortellertrøkk vi forhåpentligvis får se mer av.

«Sammen» er en film som går opp i ansiktet på historien, med uvørne, dirrende bilder av folk, følelser og situasjoner. Fridtjov Såheim har blitt noe av en ekspert på vanskelige menn i norsk film, med hovedrollen i «Kunsten å tenke negativt» (2006) som høydepunkt. Her spiller han en far som etter hvert vasser i ubearbeidet skyldfølelse og selvdestruktivitet.




Både Såheim og Odin Waage, som hans 12-årige sønn, gjør solide prestasjoner som duoen som skal forsøke å leve videre etter tragedien. Filmen blir en studie av en mann med undergangstrang, og en gutt med oppdrift, et klassisk far-sønn-drama, hvor gutten får voksne utfordringer fordi den voksne mister grepet.

Svakheten til «Sammen» er at den langs sin sti går i relativt velbrukte spor, uten den helt store forløsning i drama, bilder eller historie. Mens bruken av popmusikk i en sentral scene er klisjépreget, har anstrøket av folkemusikk på lydsporet mer finstemt særpreg. Selv om «Sammen» ikke innebærer noe stort, kunstnerisk løft for norsk film og ikke engang er årets hittil beste norske, har den så mye mot, vilje og evne ved seg, at det skal bli interessant å følge Matias Armand Jordal videre.



 
På forsiden nå