Facinerende og tidvis briljant

Brad Pitt og Cate Blanchett i årets mest Oscar-nominerte film.

Saken oppdateres.

Det er ingen tvil om at årets mest Oscar-nominerte film lever opp til sin tittel. Det er en fantastisk historie som fortelles, med det beste mediet har å varte opp av når det gjelder å få mennesker til å eldes på film. Jeg er mer usikker på om filmen helt lever opp til forventningene. Regissert av den dyktigste amerikanske filmskaperen som har debutert etter 1990, og med vår tids beste kvinnelige filmskuespiller og en av de største mannlige filmstjernene, er det grunn til å ha store forventninger.

«Den fantastiske historien om Benjamin Button» byr på flere øyeblikk av filmatisk magi. Den har en vakker, gripende finale og en historie som på finurlig og slående vis kretser om havet, døden og kjærligheten, bedre og mer originalt enn amerikanske storfilmer flest. Det er lett å bli imponert over enkeltdeler (f.eks Cate Blanchett) og selve tanken bak storfilmen. Som nær tre timer lang filmfortelling, har den imidlertid i overkant mange hvileskjær og halvgode transportetapper.

For en gangs skyld er det skivebom å hevde at boka er bedre. Filmen opererer nemlig på helt andre banedeler enn Scott F. Fitzgeralds novelle som filmen er bygget på. Få andre amerikanske filmskapere enn David Fincher kunne tatt en underfundig, elegant liten novelle på rundt 30 sider og smelt den opp til et svært tretimers filmdrama. Til det har han hatt hjelp av manusforfatter Eric Roth, mannen som også skrev «Forrest Gump». Det er fristende å si at det vises. Filmen er fortalt i litt av den samme søte, motstandsløse og hjertegode stilen som konfektdramaet med Tom Hanks.



Historien er flyttet til New Orleans, fram til tida rett før utbruddet av orkanen Katharina. En kvinne ligger for døden, og gjennom ei dagbok får hennes datter kjennskap til en utrolig historie som kaster lys over morens liv, sine egne røtter og meningen med livet og sånn. Som en krønike fra slutten på 1. verdenskrig og opp mot våre dager, skildres verden og kjærligheten sett fra Benjamin Button. Han ble født som et slags misfoster, nærmere bestemt som en olding. Det omgivelsene tror blir et kortvarig liv, blir langt, fordi han vokser omvendt og stadig blir yngre etter som det 20. århundre ruller forbi. Heldigvis har Fincher tatt vare på litt av humoren og snerten i novellen. Den mørkere bunnen som hans beste filmer «Seven», «Fight Club» og «Zodiac» har mye av, er det mindre av.

Skildringen av forholdet mellom Brad Pitts hovedperson og kvinnen i hans liv, spilt av Cate Blanchett, er det som løfter filmen best. Ved at de møtes først mens han er olding og hun er ei lita jente, blir filmen en uforlignelig illustrasjon av livsløp på tvers, med et underliggende «grip dagen»-budskap det er lett å bli rørt av.

En småslapp og litt for glatt time på midten ødelegger noe av helhetsinntrykket av en film av den kanskje mest begavede filmskaperen i Hollywood i dag. En firer er kanskje strengt for en film med en så fin historie, en fantastisk, dramatisk Paris-sekvens og en finale som får skuta godt i land og vil få de fleste til å forlate kinosalen med en oppløftende følelse av at livet har mange muligheter. Som hovedpersonen, er dette en film som til tross for at den ikke ser helt velskapt ut, er verdt å møte, selv om det tar tid. Bak all teknikken, de pene bildene og sminken har den en facinerende historie.



 
På forsiden nå