Flott Stieg Larsson på film

Roman-suksess i solid filmversjon med utmerket skuespillerduo i sentrum for kritisk samfunnsskildring.

Forventningene er store når filmatiseringen av «Menn som hater kvinner» skal løfte en formidabel romansuksess til nye høyder. Selv har jeg ikke lest Stig Larssons Millennium-trilogi, og i møtet med filmen er jeg faktisk glad for det. Stoffet oppleves friskt som om det var skrevet for film. Noen ganger legges det nok inn «forklaringer»; det kan merkes at sidehistorier blir kappet litt i spranget osv. - uten at det gjør så mye. Selv ikke en ellers så betenkelig sak at filmen slutter flere ganger, får avgjørende negativ betydning.

 

Vi vet da at det skal komme en fortsettelse - i form av tv-episoder - bygget på de to siste bøkene i trilogien. Første roman har stoff i mengder for en spillefilm på drøyt to og en halv time, som er i meste laget. Innvendingene kommer her mot danske Nicolaj Arcels manus, men de blir ikke avgjørende, for hans landsmann Niels Arden Oplev (kjent blant annet for «Portland») har med sine regigrep holdt retningen og sikret suksessen med kloke disposisjoner.

 

Her skapes sentralt et uhyre fin sammensatt radarpar i hovedrollene ved at Michael Nyquist alminneliggjør detektiv Blomkvist hundre prosent. Riktignok er han en svært dyktig gravejournalist, men nå er han blitt lurt opp i stry, går rett i en felle og idømmes fengselsstraff. Allerede er han under oppsikt av en researcher med uortodokse metoder, den asosiale datanerden Lisbeth Salander (Noomi Rapace) på oppdrag for sosietetsfamilien bak Vanger-konsernet. De har et uløst forsvinningsnummer han skal få bryne seg på - en kvinne ble sporløst borte i 1969

 

Spenningen mellom klasser og grupper i samfunnet gir et utmerket bakteppe for handlingen videre, - her tegnes et kritisk bilde av et velstandsmiljø med indre strid, og regissør Oplev kan rolig bygge ut bildet ved hjelp av fremragende skuespillere med Sven-Bertil Taube i en karakterstudie av rang, Lena Endre med et lynportrett - bare for å nevne noen i denne gullrekka.

Og dette i tillegg til nevnte Nyquist og Rapace, som fungerer utrolig godt som radarpar med målteft: Hans etterforsker nærmer seg problemstillingene med åpen nysgjerrighet, - hun finner de spissfindige innfallsvinklene. Han glir naturlig inn i ethvert miljø, mens hennes Matrix-figur skaper avslørende uro. Samspillet dem imellom har både en nesten motvillig tiltrekning og en avmålt humoristisk snert som motvekt mot filmens dystre sider - gjenspeilet i både tøff action og grotesk-grusomme innslag, hvor også roman/film-tittelen etter hvert får sin forklaring.

 

Intrigen er klassisk krimhistorie - nesten litt for oppskriftsmessig med gåtefull koder med bibelske assosiasjoner. Men spennende er det - blant annet fordi tempoet er riktig valgt og opplegget såpass intrikat konstruert at spenningen holdes hele veien - slik at også de som har lest romanen, får nøtter å knekke.