Gøy på zombielandet

En fryktsom nerd og en brautende machomann i en verden full av zombier, i ganske frisk og leken grøsserkomedie.

Saken oppdateres.

ZOMBIELAND

Amerikansk grøsser

Regi: Ruben Fleischer

Med: Jesse Eisenberg, Woody Harrelson, Emma Stone, Abigail Breslin





Zombiefilmen ser ut til å ha fått en ny vår, supplert med en høyere kulturell status på 2000-tallet. Fra å være en B- og kultfilmsjanger har den moderne zombiefilmen tatt steget fra videohyller og bakgater til moderne storfilm med prestisjetunge navn i de fleste ledd. Sånn sett er «Zombieland» er av flere bevis på at gårsdagens nisjekultur er dagens mainstreamkultur.

Debutfilmen til Ruben Fleischer er såpass morsom, så grotesk i opplegg og utføring at det er lett å spå at han er en filmskaper Hollywood og elskere av solid sjangerfilm vil få mye glede av framover. Opplegget fortoner seg som en slags blanding av Danny Boyles «28 Days Later»(2002), Edgar Wrights «Shaun Of The Dead»(2004) og Francis Lawrences «I Am Legend».

Det som gjør «Zombieland» til solid underholdning og en tidvis imponerende velgjort film, er måten den kobler skrekk med humor, brutal buddyfilm med nerdekomedie og serverer det i en pakke full av lekne referanser til film og rock. Derfor både ser ut og låter filmen som en godtepose for folk som har vokst opp med moderne populærkultur i ulike varianter.

Tonen og mye av stemningen til filmen slås an av Jesse Eisenberg. Einstøingen og den nevrotiske innesitterfyren har som en av ytterst få overlevd en hamburgerspredt epidemi som har gjort de fleste av hans landsmenn til zombier ved filmens start. Eisenberg spiller en fyr som er så forsiktig og lite heltemodig, at det skaper en artig dynamikk når han treffer en overlevende til, i form av en brautende machomann, spilt av Woody Harrelson.

Som de fleste begavede moderne grøsserkomedier er «Zombieland» pakket inn i et lekkert lydspor, fra heavy metal via country og disco til Mozart. Smarte replikker og effektivt spill på hovedpersonens angst, fobier og gutteaktige anti-sjarm gjør at filmen lever godt mye av veien. Som en slags trashutgave av Cormac Mccarthys «The Road» beveger gutten og mannen seg mot en fornøyelsespark i Los Angeles, som de har hørt skal være zombiefri.

Svakheten til «Zombieland», og det som gjør den til en solid underholdningsfilm mer enn en strålende en, er at veien er bedre enn målet. Oppspillet og dynamikken mellom de levende og de levende døde fungerer mye bedre enn finalen i fornøyelsesparken. Woody Harrelson er en fryd å se på hele veien og fin guide sprelske scener fra Bill Murrays residens.

Forutsigbar og maskinmessig finale gjør at filmen ikke lykkes like godt som «Shaun of The Dead» i å spille på humoren og satiren i vår tids tidvis uklare skille mellom mennesker og zombier. Likevel skal filmen ha både en viss ære og velfortjent suksess for at den får til mye av det den prøver på: nemlig å lage en skremmende, morsom zombiefilm. For 20 år siden er det vanskelig å se for seg at en slik film ville fått bred kinopremiere i Norge. Nå framstår den som en av sesongens bedre underholdningsfilmer.

 
På forsiden nå