På røvertokt i slektshistorien

Den nye juniorutgaven av Egon Olsen utklasser sine voksne kolleger foran kamera.

Saken oppdateres.

OLSENBANDEN JR. OG MESTERTYVENS SKATT

Regi: Arne Lindtner Næss

Med: Thomas Stene-Johansen, Fridtjof Tangen, Jonas Hoff Oftebro, Jan Grønli, Torbjørn Harr, Ivar Nørve, Hilde Lyrån, Anders Hatlo, Johannes Joner.





Arne Lindtner Næss tar «Olsenbanden jr.»-franchisen i en ny retning når han med dette gjør sin siste film om Olsenbanden-trioens tidlige bravader, etter seks filmer og 1,5 millioner publikummere.

For selv om det blir både eventyr, skatter, fluktforsøk og rampestreker i stort monn, handler dette actioneventyret i bunn og grunn om lille Egon Olsens personlige drama. Barnehjemsgutten får det som kanskje er en bestefar, kanskje er en sjarlatan som bare trenger guttens tjenester, å forholde seg til. Og det er slett ikke en dum vending å ta når man har funnet en begavet, ung skuespiller som nytt fjes på den velkjente figuren. Thomas Stene-Johansen ble plukket opp fra en barneteater-versjon av «Olsenbanden jr.»-konseptet og fungerer strålende i rollen. Med han framstår unge Egon Olsen som en karakter med kjøtt, blod og blandede følelser, ikke bare en søt og skøyeraktig femtitallsjablong slik så mange andre rollefigurer i denne og tidligere filmer framstår.

Egon blir med sitt personlige drama filmens hovedperson, midt i sin faste bande, i fint samspill med Ivar Nørve som lyssky bestefar. Deres familiehistorie har stolte skurkeaner tilbake til en mestertyv – hvis skatt selvfølgelig finnes gjemt et sted der ute ennå – og gir et godt utgangspunkt for forviklingene som følger. Lindtner Næss har gjort det enkelt for seg og filmteamet ved å legge nesten alle scener til gamle festningsverk eller ute i skogen, slik at de slipper å tegne opp 50-tallet som så mye mer enn klær og talemåter. Men nostalgien ligger likevel i s tjukt lag over filmen og gir den en fin, uskyldig kvalitet som står godt til juniorutgaven av denne bandens heller godmodige røverstreker.

Om det nye bandemedlemmet overrasker positivt, er de voksne karakterene av den irriterende, overspilte sorten. Slapstick-humor på både høyt og lavt nivå er selvfølgelig på sin plass i en film som denne, men det må utføres litt mer elegant og troverdig. Unge publikummere skjønner utmerket godt når noen «later som» med litt for store bokstaver.

 
På forsiden nå