Elegant eventyrblanding

Samme hvor fritt fantasien får flyte, er det likevel noe temmet over Alice i Tim Burtons eventyrland.

Saken oppdateres.

Man kan skrive lange avhandlinger om hvorfor Lewis Carrolls bok «Alice i eventyrland» er så fantastisk. En kortversjonen er denne: Den er deilig fri for hemninger. Boka lar fantasien lede an i et ikke-logisk, lite lineært og fullstendig tøylesløst univers som går amok i stadige påfunn av snåle figurer, skrudde omgivelser, overraskende situasjoner og språklige påhitt. Å lede Tim Burton inn i denne verden burde være en drøm. Han er kanskje det nærmeste filmverdenen kommer en Lewis Carroll, med sine snurrige univers, eksentriske karakterer og hemningsløse fortellinger. Derfor var forventningene også skyhøye til hans 3d-animerte «Alice in wonderland». Og det er blitt en film spekket av fantasi. Men det er ikke blitt en fantastisk film.



Tim Burton spleiser Carrolls verden med sine egne visjoner og lager en vidunderlig bildegjøring av elskede karakterer som katten, hattemakeren, haren og den onde hjerterdronningen. Der tidligere filmatiseringer har produsert en rekke flaue figurer (Disneys animerte 1950-tallsversjon unntatt), ser vi her en strålende Helena Bonham Carter som hjerterdronning, en god knekt i Crispin Glover og en Johnny Depp som stjeler mye av showet som den gale hattemakeren. Det som burde være det vanskeligste ved å filmatisere Carrolls «Alice i eventyrland» og oppfølgeren «Gjennom speilet», å gjenskape fantasirikdommen i figurer og landskaper, turneres med elegant og overbevisende originalitet i tre dimensjoner. Burton har med hell tatt seg store friheter med forelegget og gitt Alices eventyrverden mye mørkere og hardere kanter. Det herjer en krig i eventyrland, og Alice er uforvarende havnet i dens midte.



Mer problematisk er Burtons anstrengelser for å plassere figurene inn i en gjenkjennelig eventyrform. Kanskje var det eventyrlige i Carrolls eventyr nettopp tuftet på at de ikke lignet noen andre i sitt slag? Der Alices opprinnelige ferd var en oppvisning i drømmenes assosierende og uforutsigbare logikk, fullspekket av språklige spill, speilvendinger og symbolleker, leder hennes neste fall ned i kaninhullet (hun er blitt nitten år og husker ikke første utflukt) til en historie som etter hvert utfolder seg med mer ordinære, dramaturgiske grep. Slik blir de fantastiske elementene til spektakulær pynt på en mer tradisjonelt oppbygd kamp mellom det gode og det onde. Som tilskuer merker man fort at det fortsatt er figurene, de pussige innfallene og fantasirikdommen som fenger, mens den pågående heltehistorien er av mindre interesse. Dessuten er den sure, slemme hjerterdronningen mye morsommere enn den søte, snille snøprinsessen vi bør heie på, men egentlig aldri bryr oss om. Derfor framstår også finalen, med Alice i rustning som en moderne Jeanne d'Arc, som noe av et antiklimaks.

Så er også fri fantasi vanskelig å lage en overbevisende fortelling av. Antagelig må Alices eventyr temmes inn i en eller annen form for å kunne fortelles på stort lerret, selv om vi da mister noe av det som gjør hennes eventyr så magiske. Det betyr ikke at man skal la være å nyte Tim Burtons billedlige drops, sjarmerende karakterer og underfundige univers, bare man husker at den beste filmen denne gang er den man produserer i egen fantasi.

Filmen vises både i to og tre dimensjoner, på norsk og originalspråket engelsk. Anmeldelsen er basert på originalversjonen i 3d.

 
På forsiden nå