Redd menig Marion

Storslått og barsk eventyrfilm som tross alt funker ganske så bra.

Saken oppdateres.

ROBIN HOOD



Amerikansk action



Regi: Ridley Scott



Med: Russell Crowe, Cate Blanchett, Max von Sydow, Mark Strong





I dag åpner filmfestivalen i Cannes med Ridley Scotts versjon av «Robin Hood». Filmen får også norsk kinopremiere i dag, to dager før premieren i USA. Det første som mange med et visst forhold til Robin Hood vil fastslå etter å ha sett Ridley Scotts film om helten fra Sherwoodskogen, er noe sånt som: «Den var i hvert fall bedre enn Costner-utgaven», og sikte til «Robin Hood – Tyvenes Prins» fra 1991 med Kevin Costner i hovedrollen. Og, ja, dette er en bedre film enn den.





«Robin Hood» er faktisk en helt annerledes Hood-film enn det meste som er laget i sjangeren. Muligens inspirert av «Batman Begins» og andre suksessfulle «prequels» skildrer filmen hvordan Robin Longstride ble Robin Hood, det vil si at historien utspiller seg før han blir lovløs og trekker ut i skogen med vennene sine. Derfor er dette mer en film om krig, svik og maktspill enn en eventyrfilm om menn i tights med pil og bue som tar fra de rike og gir til de fattige.



Ridley Scott er en filmskaper som forbindes mer med det storslåtte og mektige enn med humor og sjarm. Kombinasjonen Scott som regissør og Russell Crowe i hovedrollen ga maskulin storfilm i «Gladiator»(2000). På noen måter fortoner Scotts «Robin Hood» seg som en slags blanding av «Gladiator» og Scotts korstogsfilm «Kingdom Of Heaven»(2005), spritet opp med en sterk kvinne og ingredienser som gjør at filmen i det ene øyeblikket nikker til «Jeanne d'Arc» og i det neste til landgang i krig mange hundre år senere.



Alle sidesporene, hintene til aktuelle spørsmål rundt religion, makt og krig med et galleri av bemerkelsesverdige skuespillere i store og mindre roller, gjør at «Robin Hood» lever bitvis godt. Det er en film hvor enkeltdelene er mye bedre enn helheten, hvor ei mektig suppe av en historie og en tidvis briljant, tidvis rutinepreget framstilling av den, gjør filmens kvaliteter mer iøynefallende enn dens svakheter.





I Scotts grandiose innpakning er det godt å se Crowe og Cate Blanchett forsøke å gi en gammel røverhistorie en moderne twist. Hun er lovlig gammel som «ung» jomfru Marion, det samme er han som «unge» Robin. Som henholdsvis feminist på 1200-tallet og empatisk mann med velfrisert skjegg, er de likevel interessante å se på. Det blir riktig nok for mye av det gode på slutten, med fransk landgang i England med visuelle undertoner av 2. verdenskrig, Blanchett som en slags britisk Jeanne d'Arc-figur, og Crowe i heroisk kamp for å redde henne.



Mens Kevin Costners versjon av Mr. Hood ble «Die Hard i Sherwoodskogen» og det ferske forsøket på å fornye «Sherlock Holmes» ble mer kamp og mindre raffinement, er «Robin Hood» en film som forsøker å blåse liv i en gammel helt ved å gjøre mer med omgivelsene og forhistorien enn med mannen selv. Når Max von Sydow entrer soga som Marions svigerfar, gir det filmen en klasse og dimensjoner som filmer med Robin Hood vanligvis ikke har.





Så kan man heller ergre seg over at Mark Strong er i ferd med å bli forslitt som den nye skurken på kino («Sherlock Holmes», «Kick-Ass» og denne i rask rekkefølge), og at klimakset i kampen mellom skurken og Robin er noe av det minst elegante Ridley Scott har skutt. «Robin Hood» er en ujevn film, men ved å ta det sosiale og menneskelige dramaet som ligger bak på alvor, har det blitt en storfilm som gjør en vri på en gammel helt ved å ta ham mer på alvor og ikke mindre.

 
På forsiden nå