Skikkelig speisa kaldkrigssatire

En forfriskende norsk film i all sin skrudde gutteromsfantasi.

Saken oppdateres.

Actionkomedie som hyller Arne Treholt og hevder norske høyrekrefter sto bak Alexander Kielland-ulykken, fortjener ros for frekkhet og filmlek, selv om enkeltdeler er bedre enn helheten.



KOMMANDØR TREHOLT & NINJATROPPEN



Norsk actionkomedie



Regi: Thomas Cappelen Malling



Med: Mads Ousdal, Jon Øigarden, Trond-Viggo Torgersen, Linn Stokke



De av oss som mener norsk film ofte kan bli for konform og strømlinjeformet, uten særlig brodd eller lekenhet, får med «Kommandør Treholt & Ninjatroppen» servert noe helt annet av en stort anlagt ny norsk film. Ikke ser den ut som en hjemmesnekra lavbudsjettsfilm heller, der den pøser på med spionferd i Hardanger til lekker 80-tallskoloritt i en historie som hemningsløst, men slett ikke retningsløst driver rått gjøn med nær norsk historie.



«Kan bli veldig morsomt eller veldig teit», var det en som twitret forventningsfullt før premieren på filmen som må kunne karakteriseres både som u-norsk og ur-norsk. Konklusjonen må bli at den er ganske morsom og litt teit. På sitt beste imponerer den ved å koble virkelighet, norsk 80-tall og gamle nyhetsopptak med en fantastisk, leken konspirasjonsteori, spilt i en tone som stort sett fungerer overraskende godt.



Filmen er basert på regissørens kultbok «Ninjateknikk II – Usynlighet i strid 1978», som ga seg ut for å være skrevet av Arne Treholt og først ble utgitt på vesle Frik forlag i 2004. Som Tommy Wirkolas «Død Snø» pirker «Kommandør Treholt & Ninjatroppen» frekt i norsk historie. Der Wirkola serverer reinhekla underholdning med sjokkeffekter, er Thomas Cappelen Mallings film en merkelig blanding av høy og lav, litt som en lang, påkostet og utflippa episode av «Ut i vår hage».



Filmens store styrke er Mads Ousdal i hovedrollen. Med sin kule, underspilte tone gjør han Treholt til en norsk actionhelt og filmen til en slags omvendt «Max Manus», en underholdningsfilm fra den kalde krigen med en dømt landssviker som den egentlige helten, i alternativt blikk på 80-tall og norske kjerneverdier som «sjølråderett» og «sjølberging».



Lekker musikk av Gaute Tønder, full av 80-tallspastisjer og en visuell stil et sted mellom norske Hamsun-filmatiseringer, «Flåklypa Grand Prix», ninjafilm og moderne konspirasjonskrim, gjør at filmen ser bedre ut enn den strengt tatt er. Et par av ninjaene sklir for langt ut i parodien i spill. Indre som ytre driv i historien er ikke godt nok dramatisert. Derfor fungerer enkeltdeler bedre enn helheten.



«Kommandør Treholt & Ninjatroppen» fungerer brukbart som lekent, underholdende tøys. Det er imidlertid også mulig å se den som den mest politiske brede norske filmen siden 80-tallet. Ved å koble fleip og fakta rundt «Stay Behind»-grupper, våpenbeslag hos samfunnstopper, Arne Treholt, Alexander Kielland-ulykken og ninjamytologi, blir filmen en blanding uten like.



Det kan diskuteres hvor smakløst det er å gi militante norske USA-venner skylda for Alexander Kielland-ulykken eller å gjøre Kong Olav og Arne Treholt til bestevenner. I motsetning til konspirasjonsteorier flest, fremføres disse på sitt beste med en lekenhet, også i filmfortelling. Tross klare svakheter gjør det «Kommandør Treholt & Ninjatroppen» til en forfriskende norsk film i all sin skrudde gutteromsfantasi.











 
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå