Vanskelig veivalg

Uredd inn i en problemfylt samtid.

Saken oppdateres.

PÅ VEI



Bosnisk drama



Regi: Jasmila Zbanik



Med: Zrinka Cvitesic, Leon Lucev, Ermin Bravo, Mirjana Karanovic





I film nummer to viderefører regissør Zbanik sitt samtidsprosjekt – men møter problemer.



Traumatiske etterkrigsopplevelser og problemfylt samliv fyller unge Jacmila Zbaniks «På vei» til randen med konflikter. Likevel virker den atskillig mindre spenningsladet og mer skjematisk i skildringen enn hennes imponerende debutfilm «Grbavica» (Berlin-vinner og Kosmorama-priset i 2006). Den gang ga en brutal og bitter borgerkrigs etterdønninger et sug av sorg og fortvilelse blant befolkningen i Bosnia-Herzegowinas hovedstad, Sarajevo, hvor fortellingen særlig samlet interessen om en enslig mor og hennes kamp for å finne nytt fotfeste i det ruinerte samfunnet.



I sin andre film, «På vei», går regissør Zbanik (eget manus) like uredd inn i en problemfylt samtid, men nå virker tilnærmingen mer analytisk beskuende og mindre preget av innlevelse i skjebnene. Noe mer avstandsbetraktende blir både individene og samfunnsbildene, selv om filmen er direkte i skildringen av latente og voksende konflikter.



Nå er krigen kommet mer på avstand, og samfunnet er i ferd med å normaliseres. Hovedpersonen Luna (temperamentsfullt og tilforlatelig spilt av Zrinka Cvitesic) er flyvertinne og tilsynelatende forventningsfull til et framtidig familieliv. Hennes kjæreste, Amar (Leon Lucev – som også hadde en viktig rolle i «Grbavica»), er flygeleder – men blir brått suspendert fra jobben som følge av alkoholproblemer. Den nye og usikre situasjonen overskygger det som har vært særlig hennes mål – å stifte familie.



Her vender filmen i ny retning, idet Amar etter hvert får ny jobb gjennom en kamerat. Men arbeidsplassen ligger langt unna – i det vakre området ved Jablanica-innsjøen, og Luna skjønner snart at atskillelsen på mer enn en måte blir en fare for deres felles planer. Et besøk på arbeidsplassen avslører at den er en leir hvor islamske fundamentalister verver stadig nye tilhengere, og mange spørsmål tårner seg opp for den liberalt innstilte Luna.



Den problematiske situasjonen forplanter seg tydeligvis også til filmskaperens arbeid. Regissør Zbanik blir mindre intens i skildringen, og selv om konklusjonen – som skal være unevnt her – gir et gripende innblikk i hovedskikkelsenes kvaler, blir det noe uforløst over slutten. Derfor noteres andrefilmen som et lite tilbakeskritt etter Zbaniks uvanlig lovende debut.



 
På forsiden nå