Penga og livet

Intens, godt sammenskrudd skildring av NOKAS-ranet.

Saken oppdateres.

NOKAS



Norsk thriller



Regi: Erik Skjoldbjærg



Med: Tov Sletta, Frode Winther Gunnes, Geir Høiseth, Morten Larsen



Bortsett fra at deler av replikkføringen virker litt stiv og haltende, så lykkes «Nokas» med mye av det den prøver på. Det har blitt en intens, røff og tidvis rystende film om landets største og mest spektakulære ran, hvor en politimann ble drept. Gjennom dokumentariske grep gjenskapes i løpet av 90 minutter fem og en halv time i tiden rett før og under Nokas-ranet 5. april 2004.



«Nokas» er den beste filmen fra Erik Skjoldbjærg siden «Insomnia» i 1997. Som den er dette mørke saker, en tidvis klaustrofobisk intens skildring av ranet, vekselvis sett fra ransmenn, politi, vitner og Nokas-ansatte. Ved at ranet i seg selv blir hovedsaken, og menneskene bare mer eller mindre aktive brikker i et tragisk spill, så skiller «Nokas» seg fra de fleste ransfilmer.



Her er ingen forhistorie, psykologiske drama eller forsøk på å putte begivenheten inn i tradisjonell krimfilmdramaturgi. I stedet får vi scener og snapshots fra den fatale morgenen. At filmen er dokumentarisk i stil, med ferske fjes og full av lokalkoloritt, gjør at den vinner mer i autentisitet enn den taper i spillestil. Dessuten hopper filmen så raskt fram og tilbake mellom ulike synspunkt og scener at personer og identifikasjon blir underordnet.



Som skildring av et godt planlagt ran som går fryktelig galt, romantiserer «Nokas» sine skurker mindre enn ransfilmerflest. Den har dessuten et mer menneskelig blikk på ofrene enn det meste i sjangeren. Hvis filmen skal kritiseres for noe, er det ikke at den er spekulativ. I metode og måte å skape intenst drama av nær historie med kjent, tragisk utgang, har filmen visse fellestrekk med Paul Greengrass' «United 93» om et av 9/11-flyene.



Som det mektige flydramaet får Skjoldbjærgs film en spesiell intensitet ved at vi hele tiden vet mer enn personene på lerretet om hva som skal skje. At ranerne virker mer profesjonelle enn politiet og at publikum rusler rundt den dramatiske begivenheten som om det bare er en slags øvelse, er kanskje det mest interessante filmen byr på innholdsmessig, for oss som bare kjenner historien fra mediene. «Der e banken, der e ranerne, begynn å skyt!», sier en politimann til en kollega i kampens hete.



Det sier noe om en films kvaliteter når det er lettere å finne svakheter i det den ikke prøver på, enn det som er på lerretet. Sånn sett er det største problemet med «Nokas» at den nesten bare blir en skildring av et ran, at filmen i liten grad klarer å løfte de skjebnesvangre scenene og timene til noe mer. Det kan forsvares med at den heller ikke prøver på det, men det gjør at den blir hengende litt i lufta.



«Nokas» skal ha ros for at den får til mye av det den prøver på, med en intensitet og effektiv bruk av lyd og Geir Jenssens diskrete musikk som gjør at den skiller seg fra alt som er laget av norsk krim på film. Det er en kompliment.



 
På forsiden nå