En skikkelig juleklump

En ladet norsk julefilm som stråler ujevnt, men tidvis riktig godt.

Saken oppdateres.





Levi Henriksen kunne neppe funnet en mye bedre filmskaper til sine julefortellinger enn Bent Hamer. Selv om forfatteren og filmfortelleren har noen fellestrekk, er forskjellene mellom dem vel så åpenbare. Det skjer mer i den første halvtimen av «Hjem til jul» enn i Bent Hamers øvrige filmer til sammen. Det som skjer og settingen gjør dette til den bredeste filmen Hamer har laget, det nærmeste han og norsk film har vært en «Love Actually», på godt og litt vondt.





Mens Henriksen skildrer små mennesker med store ord, har Hamer så langt skildret små mennesker med langsomt blikk for det poetiske og pussige. Her møtes de altså, i et mylder av historier som utspiller seg i snødekt Norge på julaften. Et problem med





«flettverksfilm», som denne måten å fortelle med film på gjerne kalles, er at de beste historiene og typene drukner litt i de mer uforløste delene.





To-tre scener i «Hjem til jul» viser Bent Hamer opp mot sitt beste. Scener hvor skuespillere, stil, musikk og blikk for de små faktene viser en filmforteller i en egen klasse her til lands. Det gjelder særlig scenen mellom Reidar Sørensen som forhutlet eksfotball-spiller i campingvogn sammen med Ingunn Beate Øyen som juletreselger.





Sørensen har aldri vært bedre på film eller tv. Blikket, framtoningen og spillet mot Øyen gjør at jeg gjerne skulle sett mer av historien og filmen han kommer fra. En scene fra julegudstjeneste med salme, mannskor og en mann med kone og elskerinne på samme benk er et annet lysende eksempel på at blikk og musikk kan være vel så effektivt som ord på film.





Dessverre er filmen generelt sett svakere i ord enn bilder. Som i sin forrige, langt smalere og omtrent like ujevne film «O Horten» viser Hamer også her hvor flott og stemningsfullt han kan filme tog til musikk av Kaada. Tog i snø, fin bruk av musikk og triste typer er nok til at «Hjem til jul» grovt sett holder seg på sporet, selv om det holder hardt i noen scener og særlig mot slutten.





Svakheten blir, som i «Love Actually», at det er for mange tråder som skal gå opp og gi oss juleklumpen til Maria Menas tittelmelodi. Bent Hamer og hans ensemble er mye bedre til å få fram det skakke og såre, til å skildre julelys som ikke virker, enn til å samle tråder og skjebner til et slags julebudskap. Samtidig skal det sies at Hamers omgang med bred pensel og mye handling sikter mot og har potensial til å treffe et større publikum enn hans øvrige filmer.





Om «Hjem til jul» ikke er helstøpt, er den likevel den beste norske julefilmen siden «Tante Pose». At det ikke skal så mye til, er en annen sak. Som en slags «Jul i Blåfjell» for voksne, gjør de beste scenene at dette blir ganske bra.

 
På forsiden nå