Slett ikke verst

Filmene om Harry Potter blir stadig mørkere.

Saken oppdateres.



Første del av den goth-pregede finalen kler 17-åring med gryende skjeggvekst i forsøk på å redde verden.



HARRY POTTER OG DØDSTALISMANENE DEL 1



Britisk eventyrfilm



Regi: David Yates



Med: Daniel Radcliffe, Rupert Grint, Emma Watson





Syvende film i soga om Harry Potter løfter kanskje ikke filmserien til nye høyder, men som første del av en finale fungerer filmen ganske bra, både som oppspill mot det som skal komme, og som film på egne premisser. For en som ikke har lest de siste bøkene i serien, er «Harry Potter og Dødstalismanene del 1» en filmfortelling som klarer å etablere et univers og en historie som funker på lerretet, til tross for at både hovedperson og serien lider av visse voksesmerter.



Flere generasjoner tilskuere har vokst med Daniel Radcliffe i hovedrollen som Harry Potter. Som skuespiller har han blitt eldre raskere enn Potter, særlig fordi han nå ser ut mindre som en ungdomsstjerne enn noen gang. Han minner mer om en Paul Chaffey som har tatt veien fra SV til NHO enn en fyr som har tatt steget fra ung og lovende trollmann til plaget magiker med verdens ondskap over sine skuldre.



Scenen hvor han danser med Hermine til Nick Caves «O Children» er det best talende eksemplet på at Potter har blitt stor og at verden har blitt mørkere. På veien har Hermines person blitt mer interessant enn Potters, Emma Watson en bedre skuespiller enn Radcliffe. Som en åpenbar parallell til «Ringenes Herre» legger de to og kompis Ronny (Rupert Grint) ut på en lang, farlig ferd for å finne mytiske, magiske gjenstander, som de trenger for å overvinne de onde kreftene som er i ferd med å overta historien.



To og en halv time er mye for en halvdel. Likevel er filmen fylt med en del element som gjør den til noe mer enn en transportetappe. For det første bekles rollegalleriet med noen av de beste britiske skuespillerne, mange med evne til å briljere selv i små glimt. For det andre har den eminente franske komponisten Alexandre Desplat omsider blitt hyret til serien. Han tilfører en mørkere, kledelig klang til historien uten at det blir for oppblåst. Musikalsk har serien aldri vært bedre.



Dette er regissør David Yates tredje film i serien. Historien har mindre sjarm og eventyrlig oppfinnsomhet å spille på en mange av de foregående kapitlene. Et av få lyspunkt her er alven Noldus, som til gjengjeld stjeler flere scener på morsomt og varmt vis. Bortsett fra en lysfontene av en finale, som peker videre og står som et mørkt motstykke til sluttscenen i «Hjem til jul», er «Harry Potter og Dødstalismanene Del 1» faktisk litt bedre enn sitt rykte, et stykke føljetongfilm som lykkes ganske godt i å holde kvaliteten oppe.

 
På forsiden nå