Enkel, kompleks opptur

Det er lenge mellom hver gang norsk film prøver på noe så lite, men så vanskelig og får til så mye som Ole Giævers «Fjellet».

Saken oppdateres.

Film
FJELLET
Norsk drama
Regi: Ole Giæver
Med: Ellen Dorrit Petersen, Marte Magnusdotter Solem



Etter lite hell med russisk åpning i fjor, har Tromsø Internasjonale Filmfestival i år fått den perfekte åpningsfilm. Regissør Ole Giæver er fra Tromsø. Filmen hans utnytter nordnorsk landskap bedre på film enn omtrent alle andre norske filmer, og «Fjellet» vil om noen uker få internasjonal premiere under filmfestivalen i Berlin. Der er den tatt ut i Panorama-seksjonen. Sist en norsk film ble vist der var «Nord». Selv om den er svært forskjellig, er «Fjellet» i mine øyne den beste gjennomførte, mest urnorske og mest internasjonale norske spillefilmen siden nettopp Rune Denstad Langlos «Nord».



At «Fjellet» er laget mer på tross av, enn på grunn av det norske offentlige støttesystemet for filmproduksjon, er et tankekors. At den i tillegg varter opp med to av de beste kvinnerollene i norsk film i nyere tid, er et annet. Nå skal de sies at året så langt har bydd på to elendige norske filmer laget utenfor det offentlige støttesystemet, «Tomme Rønner 2» og «Mørke Sjeler». Ole Giævers film er ikke bare radikalt annerledes enn dem. Den skiller seg kraftig fra det meste som er laget av norsk film de siste åra.



Som i Giævers lovende novellefilm «Sommerhuset» som gikk på kino i 2008, er det de nære ting og stemning mellom mennesker som er utgangspunkt. «Fjellet» har kostet en brøkdel av det norske spillefilmer vanligvis gjør, men den verken ser eller høres sånn ut, med effektiv bruk av fantastisk fjellandskap, vær og vind, to gode skuespillere og Ola Fløttums kledelige musikk som på diskret vis følger dramaet.



Den ytre handlingen er lett å oppsummere: «Fjellet» er en film med to kvinner på tur til fjells. I motsetning til hopen av nyere norske sjangerfilmer om unge mennesker på skummel tur i norsk natur, møter disse ingen mennesker. Heller ikke dyr eller udefinerte skapninger er med på å skru til handlingen. Dramatikken ligger i det sagte og det usagte, i noe som har hendt, og i hvordan turen utvikler seg.



Med en lydhørhet for de små nyanser som er sjelden vare i norsk film, fanger Giæver og hans team stemningen og spenningen mellom de to. Her tas ingen enkle snarveier. Filmen og personene trosser motbakker, uten noe å skjule seg bak. At hovedpersonene heter Nora og Solveig gjør det vanskelig å ikke dra inn Ibsen, men selv om dunkel, vond fortid kommer opp og forsøkes bearbeidet, er det ikke teater, men film, film, film over manus, regi, foto og spill.



Ellen Dorrit Petersen fikk Amanda for debuten «Iskyss». Det er likevel her, etter mer uforløste roller i «De Usynlige» og «Kongen av Bastøy» at hun virkelig får filmskuespilleri å bryne seg på. Særlig hun, men også Marte Magnusdotter Solem i den andre rollen, gjør «Fjellet» til en film som vokser mens de går. Bare en scene rundt klimaks virker i overkant skrevet. Ellers er det et underfortalt, gjennomført less-is-more-grep som bærer «Fjellet» i stil og spill.



Store ambisjoner, tett, mellomenneskelig drama og kresen bruk av virkemidler gjør «Fjellet» til en film som har mer ved seg enn det ser ut som, mer enn den slår seg på brystet med. Det er ganske sjeldent, både her til lands og internasjonalt. Den krever litt, men gir mer. Selv om den er laget med begrensede midler, har den et utsyn norsk film ofte mangler. Som sine hovedpersoner er «Fjellet» en film som ikke velger de enkle utveiene, som å dra hjem og heller ta taco og gullrekka på tv. Derfor er det ekstra gledelig at strabasene er verdt turen.



Ukens øvrige filmpremierer:

«Varg Veum - Svarte får»
«Fortellinger fra saunaen»
«Get Low»
«The Green Hornet»
«Love and Other Drugs»

 
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå