Fram til fortiden

Woody Allens mest lekne film på lenge er en morsom, skarp fabulering og livet og kunsten med Paris og Owen Wilson i sentrum.

Saken oppdateres.



Film
MIDNIGHT IN PARIS
Amerikansk komedie
Regi: Woody Allen
Med: Owen Wilson, Rachel McAdams, Marion Cottilard, Kathy Bates



Fortjent applaus for åpningsfilmen til Woody Allen etter pressevisningen i Cannes i går. «Midnight In Paris» er klart bedre enn både hans Cannes-film i fjor, «You'll Meet a Tall Dark Stranger», og hans forrige åpningsfilm på festivalen, «Hollywood Ending» fra 2002. I lekenhet i fortellergrep og innhold har «Midnight In Paris» en friskhet man nesten må tilbake til «Kairos Røde Rose»fra 1985 for å finne et visst slektskap, i Allens fyldige katalog.





Et problem med noen av de siste filmene til Allen har vært at han har vært for gammel til å spille den romantiske hovedrollen selv, og at ikke alle de yngre eller halvgamle mennene som har vært en slags stand-in for veteranen helt har kledd hans spesielle tone. Derfor er det godt å se Owen Wilson i rollen som amerikansk forfatterspire som drømmer om å skrive den store romanen sin, men i mellomtiden lever av å bearbeide filmmanus for Hollywood.





Wilson framstår et fascinerende sted mellom de forvirrede unge mennene han har spilt i bl.a. Wes Andersons filmer og en slags moderne, stotrende James Stewart, i Allens manus. Han spiller forfatter på ferie i Paris med forlovede og svigerforeldre. Mens de vil shoppe til deres nye hjem i Malibu, drømmer han om 20-tallets Paris og å fullføre sitt romanprosjekt i den mytiske byen.





Før Wilsons forfatter og vi vet ordet av det, befinner han seg i fortiden, sammen med Fitzgerald, Hemingway, Picasso, Cole Porter og Salvador Dali, for å nevne noen. En rekke skuespillere gjør artige karikaturer av de store kunstnerne, mens Wilsons hovedperson lurer på om han er gal, drømmer, eller om han virkelig kan bruke Hemingway og Gertrude Stein som konsulenter for sin kommende roman.





«Midnight In Paris» er Allen på sitt bedre, uten kynismen, nostalgien, pretensjonene eller gammelmannsfaktene som har skjemmet noen av filmene hans. Som en slags kultivert variant av «Tilbake til fremtiden» hyller filmen kunsten, livet og Paris uten å ende opp med en moral om at det meste var bedre før. Veteranen får mange gode, underfundige filmatiske vitser ved å hoppe mellom vår tid og 20-tallet. Av Allens produksjon de siste 30 åra er dette, paradoksalt nok en av filmene hans som minst framstår som en lengsel etter gamle dager.



 
        
            (Foto: FILMWEB)

  Foto: FILMWEB

På forsiden nå