Hakk i planeten

Få kan la verden gå under mer mektig enn Lars Von Trier. Hans storslåtte vakre film om depresjon og undergang holder ikke hele veien.

Saken oppdateres.



Film
MELANCHOLIA
Dansk drama
Regi: Lars von Trier
Med: Kirsten Dunst, Charlotte Gainsbourg, Alexander Skarsgård



«Melancholia» framstår som den mest modne, mest kontrollerte og mest storslåtte filmen til Lars von Trier. Som skildring av en ung kvinne, plaget av depresjon og i ferd med å miste grepet på sin egen bryllupsfest, har den storslagne øyeblikk, scener som viser at Lars von Trier er filmskaper med mot, vilje og evne til å ta for seg eksistensielle tema til grandios film som lener seg mot kunst med stor K.



Etter et filmatisk maleri av en overtyre som ender med at verden går under i kollisjon med planeten Melancholia, får vi en del kalt «Justine» etter Kirsten Dunsts rollefigur og en del kalt «Claire» etter Charlotte Gainsbourgs figur. Første del skildrer bryllupsfesten til Dunst, mens andre del skildrer etterdønningene av den og familiens spenning og uro knyttet til om en planet kalt Melancholia vil kollidere med jorden eller stryke forbi.



Til Wangners «Tristan og Isolde» med inspirasjon fra billedkunst er «Melancholia» en mektig filmfortelling som kombinerer en tett familiehistorie med en kosmisk dimensjon, litt som Terrence Malicks «The Tree Of Life». I mine øyne når ikke von Trier like dypt som amerikaneren. Dunst gjør sin beste filmrolle som bruden som på sin store dag synker ned i melankolien. Bryllupsfesten har ekko av Bergman og Visconti, men når festen er over glipper filmen litt av taket, på veien fra depresjon til verdens undergang.



Det er en film om depresjon mer enn verdens undergang, om et menneske som burde være lykkelig, men i stedet mister grepet. Skuespillerne er gode, bildene slående. Likevel er det noe ved dramaet som gjør at filmen bare delvis tar oss helt med på Justines mørke ferd. «I know things» sier hun, mens von Trier etter hvert i for stor grad lar musikken og forestillingen om verdens ende spille ut de store følelsene.

En mektig finale gjør at filmen kommer i mål, von Trier er som vanlig interessant og utfordrene, selv om «Melancholia» spiller opp til et drama den bare delvis leverer.

 
På forsiden nå