Ubalansert dødsdans

Dristig tenkt og delvis gjort, men ujevnt skrevet om to unge jenter på hyttetur med selvmordspakt.

Saken oppdateres.



Film
BAMBIEFFEKTEN
Norsk drama
Regi: Øystein Stene
Med: Viktoria Winge, Julia Schacht, Knut Joner, Kristoffer Joner





Øystein Stenes spillefilmdebut «Bambieffekten» fortjener ros for å utforske et vondt og tabubelagt tema med gode hensikter og et filmspråk som skiller seg ut i norsk langfilmsammenheng. «Bambieffekten» ser ut som en slags norsk dogmefilm og forsvarer grepet godt gjennom at det stort sett er de to jentene i hovedrollene som veksler på å holde kamera, for å forevige sine siste dager, på makabert og samtidig ubehagelig hverdagslig vis.





Viktoria Winge og Julia Schnacht spiller ungdommene som ved filmens start møtes fysisk, etter at de har funnet hverandre på nettet, i ønske om å ta sitt eget liv. Filmen skildrer deres dokumentasjon av helga de har tenkt å gå fra ord til handlig. Den dokumentariske, menneskelige og uvørne stilen gjør at filmen på sitt beste får en ubehagelig, direkte nerve. I første del av filmen bærer Viktoria Winge og Julia Schnacht og spillet mellom dem godt.





Tematikk og stil krever mye av skuespillere og manusforfattere. På ibsensk vis rulles forhistorie og bakgrunn for den tilspissede historien opp. Filmens problem er ikke at den spekulerer i eller romantiserer selvmord. Problemet er at etter som dramaet skrus til, når plot og handling i nåtid begynner å prege rollefigurene mer enn det som har skjedd i fortida, så svekker ganske konvensjonelle handlingsgrep sårheten og smerten i dramaet.





Filmen svekkes av at den handlingsdrevne delen av dramaet etter hvert gjør typene mindre interessante i stedet for mer. En uforløst til det irriterende finale og et klimaks som gjør filmen mer konvensjonell enn tema og stil legger opp til, gjør at «Bambieffekten» ikke kommer i mål. Tittel og tematikk tas ikke godt nok ut, i forhold til filmens ambisiøse, dirrende og mer vellykkede oppspill.





Derfor blir «Bambieffekten» mer interessant enn god, eller dårlig. Som forfilm vises regissør Stenes kortfilm «I siste øyeblikk» fra i fjor. Også det er en konseptdrevet dans med døden, med Wenche Foss i sin siste filmrolle. Kortfilmen er beslektet i stil, men faktisk hakket mer gjennomført, selv om Døden der mister litt av sin brodd når han med Lars Øynos røst begynner å snakke norsk. Til sammen viser den korte og lange filmen at Øystein Stene er en filmskaper med noe på hjertet og et bevisst filmspråk som gjør en ujevn debut relativt lovende.

 
På forsiden nå