Mye pikk og lite knull

Mye pikk og lite knull i ujevn, men befriende vestlandsk skildring av 15-årig jente i glupsk sensuell oppvåkning.

  Foto: FILMWEB

Saken oppdateres.

Film
FÅ MEG PÅ, FOR FAEN
Norsk drama
Regi: Jannicke Systad Jacobsen
Med: Helene Bergsholm, Henriette Steenstrup, Matias Myren, Malin Bjørhovde



Med manuspris fra filmfestivalen i Tribeca i kofferten og et av de friskeste, mest originale ungdomsportrettene i nyere norsk litteratur som basis, hadde det vært hyggelig å melde om en gjennomført, original norsk spillefilmdebut. Helt der er dessverre ikke filmversjonen av «Få meg på, for faen». Det spesielle ved historien gjør at det er en del å glede seg over, selv om Jannicke Systad Jacobsens film er flatere enn historien den forteller.



Basert på Olaug Nilssens frodige, morsomme roman fra 2005, skiller filmen seg fra hopen av pubertale skildringer om unge, urbane gutter i driftenes vold. Handlingen foregår i tettstedet Skoddeheimen, rundt bussholdeplass, nærbutikk og rastløs ungdom. Folketomme vestlandsveier hvor det ikke er skrekkfilm, men vanlig norsk oppvekst på gang, gir filmen befriende start.



Helene Bergsholm forsvarer snart 16-årige Alma fint i hovedrollen. Til å være en film om ei jente med heftige seksuelle fantasier, som tidlig i historien får klengenavnet Pikk-Alma, er «Få meg på, for faen» nesten forbløffende tekkelig og finstemt i sin skildring av begjær, kropp og sinn. Derfor er det overraskende at filmen i de mer «ufarlige» scenene legger seg mer opp til overtydelig folkekomedie, i kontrast til det såre, groteske og bittersøte knoppskytingsdramaet som utspiller seg.



Filmen konsentrerer seg om en av de tre hovedpersonene i boka. Det gjør at spørsmålet om penisvifting eller ikke på en bygdefest til en tråd gjennom handlingen. Svakheten til filmen er ikke at den sånn sett konsentrerer seg om ganske lite. Utfordringen er at en god del foregår i Almas hode, skildret gjennom dagdrømmer på Ally McBeal-vis og mer stiliserte anslag mot fotoroman.



Summen blir en nesten overraskende stillestående skildring av ei jente i heftig bevegelse. Det blir mye tablå og artige detaljer, litt for få scener hvor de gode typene spiller opp mot hverandre til genuine filmøyeblikk i mer enn få minutt av gangen. Krydder i form av telefonsex og noen av personenes forhold til kål (her kalt nepe) liver opp, men kunne vært enda bedre utnyttet.



«Få meg på, for faen» er en ujevn liten film hvor de gode sidene og det originale ved historie og typer er så befriende at filmens åpenbare svakheter ikke kaster så store skygger som de ellers kunne gjort. Det er ikke laget så mange fandenivoldske historier om jenter fra et lite sted som hungrer etter å komme seg ut av tåkeheimen, inn i livet. «Få meg på, for faen» burde vært bedre. Selv om voksenrollene er svakere enn tenåringene og filmen stopper mer enn den slutter, er den mer severdig enn halvgode norske ungdomsfilmer flest.

 
        
            (Foto: FILMWEB)

  Foto: FILMWEB

På forsiden nå