Samtale med Gud

Nåden, naturen og familien er tema for den mest ambisiøse amerikanske filmen i nyere tid. Årets Cannes-vinner er høytsvevende, poetisk og patetisk med eksepsjonell kraft og skjønnhet.

Saken oppdateres.



Film
THE TREE OF LIFE
Amerikansk drama
Regi: Terrence Malick
Med: Brad Pitt, Jessica Chastain, Sean Penn, Hunter McCracken



Sjelden har en film i nyere tid vært møtt med større forventninger av den kritiske filmoffentligheten enn da den femte spillefilmen til Terrence Malick ble presentert i Cannes i år. «De blandede reaksjonene i salen etter verdenspremieren, kan sees som et uttrykk for hvor vanskelig noen kritikere har for å møte film med stort patos, store følelser og en så høystemt, utradisjonell måte å fortelle på. Det kan også sees som et utrykk for at dette er en film som vil treffe noen hardt og irritere andre», skrev jeg da.





Robert De Niros jury valgte å gi filmen Gulllpalmen. Siden har diskusjonen gått om hvorvidt dette er et av årets største kunstverk på kino, eller en geniforklart filmskaper i ferd med å miste fotfestet i filmatisk stormannsgalskap. Jeg var en av dem som var fortumlet, men begeistret etter første møte med filmen. Ved gjensyn virker dens sterkeste sider enda sterkere, i en film hvor det er mye å diskutere, noe å kritisere, men framfor alt er «The Tree Of Life» en film å oppleve.



Det er risikabelt å lage film om store spørsmål med sterke følelser. Darren Aronofskys «The Fountain»(2006) prøvde på noe lignende, men ble så latterliggjort at han gikk på en smell. «The Tree Of Life» sikter høyre, lykkes bedre og er på sitt beste impresjonistisk filmkunst på svimlende nivå. Filmen starter med et sitat fra Jobs bok. Med utgangspunkt i en kjernefamilie i Midtvesten på 50-tallet med Brad Pitt som dominerende trebarnsfar og Jessica Chastain som hans mer følsomme kone, fortoner filmen seg etter hvert som en slags samtale med Gud, i en utforsking av begrepene natur og nåde.



Kjente skuespillere kan ha en tendens til å bli stilt litt i skyggen av natur, landskap, kamera og stemning i filmene til Malick, men det spørs om Brad Pitt noen gang har vært bedre enn som hard, men kjærlig familiefar. Måten filmen forteller med bilder og bruker musikk på, gjør at den bare kommer til sin rett på stort lerret.



Ikke siden Stanley Kubrick lot beinet sveve og illustrere evolusjonen til musikk av Strauss i «2001» har en filmskaper svevd mer storslått musikalsk gjennom tiden på lerretet. Alexandre Desplats nyskrevne musikk er supplert med mye mellom Bach og Preisner. Sammen med bilder som hver for seg er så mektige at de til sammen nesten blir for mye, er filmen en sanselig opplevelse som fordrer mottagelighet for store følelser.



Når filmen beveger seg tilbake, mot dinosaurenes tid, eller fram, til New York i dag, med Sean Penn som en av Pitts sønner, sporer den tidvis litt av. Særlig når naturromantikeren Malick maler med sin bredeste pensel. Samtidig gir disse delene en kosmisk dimensjon som speiler mikrodramaet. Dessuten er finalen, med Penn som veiviser, så symbolladet, så over-the-top og samtidig så vakker at noen vil ha behov for en stille pause etterpå.



Det beste ved filmen er skildringen av forholdet mellom Brad Pitt som faren og unge Hunter McCracken som sønnen, så komplekst, sårt og vondt at filmen på poetisk vis lykkes usedvanlig godt i å filosofere over hva slags karaktertrekk foreldre overfører til eller påfører sine barn. Film som formidler følelser med en slik patos, i et så poetisk filmspråk, kan oppleves som patetisk. «The Tree Of Life» er ikke bare vellykket, men den har en eksepsjonell kraft og skjønnhet som vil stå seg.

Dessuten, enten man elsker eller fnyser av filmen, er det ingen i verden som filmer gress som Terrence Malick.

 
På forsiden nå