Med Britney i Bosnia

Noen imponerende actionscener, det skal den ha. Ellers er «Behind Enemy Lines» en oppblåst og dum krigsfilm med årets hittil mest patetiske finale.

Saken oppdateres.

Etter 11. september ble amerikanske actionfilmer rundt krig og terror holdt tilbake. Nå starter en jevn strøm. Forhåpentligvis er ikke nivået på den første representativt for resten. Et stykke på vei er «Behind Enemy Lines» en nesten brukbar spenningsfilm. Så drukner, eller mer presist, bombes den av klisjeer, klam patriotisme, svulstig musikk og pinlige replikker.

Moderne kriger har sin musikk, ihvertfall på film. 2. Verdenskrig hadde Vera Lynn og Marlene Dietrich. Vietnamkrigen er tonesatt til soul og rock'n roll. Derfor virker det litt anakronistisk når denne filmen basert på hendelser i 1995 under krigen i Bosnia starter til lyden av Ray Charles fra 50-tallet. Det blir ikke bedre av at to av de sentrale amerikanske figurene i begynnelsen av filmen sitter og fantaserer om kvinnelig selskap i flyet sitt. «Tenk om Britney Spears satt bak her?» sier den ene. Det er ikke Britneys skyld at denne filmen stinker, men hun var altså 14 år i 1995. Hennes første singel lå ennå tre år fram i tid.

De viktige grunnene til at «Behind Enemy Lines» er en mildt sagt dårlig film, er ujevn, utflytende regi, et manus som sporer av og en pompøs svart-hvitt-tegning av selve konflikten som gir assosiasjoner til lettvinte propagandafilmer. Regissør John Moore har gått rett fra å lage reklamefilm og dataspill til å lage 350-millioners spillefilm. Talentet for spenning og dramatikk vises, men overordnet grep, nyanser og evne til å skape troverdig helhet er skremmende fraværende. Et amerikansk fly med to piloter, skutt ned av serbere i Bosnia. Pilotene overlever. Dermed starter en kamp mellom en amerikansk øverstkommanderende og serbiske styrker om å få tak i de to. Bare en av partene vil ha dem levende. Alle serberne ser ut som massemordere (de fleste av dem spiller det også). Gene Hackman spiller med mer rutine enn stil den amerikanske sjefen. En klisjé av en rolle, bygd opp mot øyeblikket hvor han omsider skal si: «I'm not gonna let that kid die!»

I ramme og opplegg har filmen mye til felles med kinoaktuelle og tross alt noe mer begavede «Spy Game». Det handler om egenrådige amerikanske statstjenestemenn som tøyer reglene for å hente amerikanske helter ut fra usympatisk territorium. Det er sikkert mulig å lage god, anstendig spenningsfilm av det. Men da kreves filmskapere av annet format enn mennene bak dette. Det fortoner seg som om de har tatt en virkelig og viktig historie, fjernet nyansene og gjort den til et slags videospill. Til slutt er det hele dyppet i svulstig musikk mot en finale som overgår selv pedagogisk barneteater på sitt verste i klebrig overtydlighet. Gode krigsfilmer er som regel fæle. Denne er fæl i ordets minst severdige betydning.

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå