Avvæpnende agenter

Muntert gjensyn med høydepunkter i vår nære fortid, med inspirert guiding av tre Men in Black.

Saken oppdateres.



Film
MEN IN BLACK 3
Am. sci-fi/action
Regi: Barry Sonnenfeld
Med: Will Smith, Tommy Lee Jones, Josh Brolin, Jemaine Clement, Emma Thompson, Michael Stuhlbarg, Alice Eve, Bill Hader



Den første «Men in Black» (1997) forvirret og gledet et stort publikum, som ble tilsvarende forvirret og skuffet da oppfølgeren kom fem år senere. De fleste trodde vel at det var det, men de ansvarlige bak filmene må ha hatt følelsen av at uutnyttede muligheter lå igjen. Steven Spielberg på produsentsiden, den standhaftige regissør Barry Sonnenfeld (med utsøkte «Get Shorty» på cv-en), med Etan Cohen som sentral manusskribent og en spillesugen Will Smith som uromoment – det burde være et toppet lag.



Prosessen har neppe vært enkel, den har i alle fall tatt ti år – før «Men in Black 3» omsider er premiereklar. Og resultatet er overrumplende positivt, hvis man nå bare gir seg med på uforpliktende fantasiflukt og lek med virkemidlene. (Treer’n er i 3D, uten at det egentlig gir forventet løft). Sjarmen ligger dels i gjenkjennelse, dels i opplevelsen av at det går likar no og dessuten i en snurrig originalitet.



Full guffe fra start er ett av de vellykkede grep, hvor historiens skurk, Boris the Animal, ytterst effektivt befris fra fengslet. Han er en av filmens mer utstafferte skapninger – hevnlysten og på finurlig vis bevæpnet til fingerspissene, så å si. Fascinerende muligheter for reiser i tiden gir filmen magiske innslag. Det viser seg at agent K (Tommy Lee Jones) må revitaliseres etter et drap i 1969, og det blir kollega J (Will Smith) som må ta turen til bake for å forhindre ugjerningen. Reisen iverksettes gjennom et hopp fra Chrysler Building på Manhattan, noe som naturlig nok gir svimlende perspektiver.



Reisen tilbake i tid gir mange artige innblikk, blant annet er deltakelsen i et Andy Warhol-party et høydepunkt. At agent J også møter kollega K i yngre utgave (Josh Brolin), tilfører handlingen energi. Det kan komme godt med, for 1969 er jo året for måneferden med Apollo 11, og tro nå ikke at våre venner lar det gå upåaktet hen.



Sonnenfeld er regissøren som kutter svingene, holder tempoet oppe og unngår å bli hengende fast i utdypende detaljer. Han innser hvor unødvendig det er å forklare noe som helst om de velantrukne, småkomiske agentene, for enten blir man med på leken, eller så får man simpelthen la være.



Anmeldt av MARTIN NORDVIK

 

På forsiden nå