Virtuost om Hevnen

FILM: Kill Bill-prosjektet fullføres i overbevisende oppvisning med Uma Thurman som trumfkort.

Saken oppdateres.

Ingen var vel i tvil om at The Bride i Uma Thurmans skikkelse ville nå sitt «Kill Bill»-mål og få sin søte hevn - servert iskald av Quentin Tarantino. Men «Pulp Fiction»-regissøren spiller aldri safe, og «Kill Bill» utviklet seg til å bli et prosjekt på kanten av stupet. Resultatet virker imidlertid fjellstøtt - som om alt var planlagt nettopp slik.

Det er bare Tarantino som kan lage slike filmer, skrev jeg i anmeldelsen av «Kill Bill Volume 1» for noen måneder siden, og det er ikke mindre grunn til å hevde det nå. Volume 2 er ingen «oppfølger» i vanlig forstand, selv om den fullfører en tidligere påbegynt historie. Grepet er både dristig og elegant, for Tarantino (som har hatt Uma Thurman som medarbeider på manussiden) lar andre del vokse organisk fram med en solid innføring og en hel del utfyllende stoff før han samler trådene i en grandios finale.

For å ta det i samme slengen: Jeg tviler på at Volume 2 får samme effekt for den som ikke kjenner første del. Andre halvdel gir riktignok nesten all nødvendig informasjon som bakgrunn for fortsettelsen, men det er en fordel å ha i minnet alle de hasardiøse prøvelser The Bride ble utsatt for i del 1. (Hun fikk jo bryllupet sitt ødelagt på det blodigste). Og litt vanskelig vil det være å starte opplevelsen med det sjette av de markerte kapitlene verket er inndelt i - gjerne med underfundige «overskrifter». (At andre har tenkt i de baner, er muligens årsaken til at Volume 1 foreligger som DVD nettopp nå). Prosjektet virker både i innhold, uttrykk og lansering preget av kjølige kalkyler.

Som alltid forankrer Tarantino sitt arbeid i inntrykk fra filmarven og - ikke minst westerngenren. Denne gangen sampler han Sergio Leone/Ennio Morricone så det er en fryd; uansett er det aldri tvil om at regissøren har laget sitt eget. Den innledende svart/hvitt-sekvensen er et mesterstykke som er i ferd med å vokse ut av filmen - men holdes på plass bl.a. av Uma Thurmans spill, som i Volume 2 plasserer henne høyt på listen over kvinnelige actionhelter.

Heltestatusen kan kanskje være tvilsom, men The Bride fullfører et energistruttende hevndrama med imponerende uttrykksregister, hvor besettelsen som drivkraft nyanseres gjennom refleksjon. Action-eventyret utvikles nå i mer spenstig dialog. Kraften i Tarantinos uttrykk ligger bl.a. i enkeltsceners tvetydighet (se Bill i David Carradines skikkelse lage perfekte smørbrød!), i spennet mellom genrene, i tidssprangene, i konflikten mellom ulike kulturer, mellom det voldelige og en vill humor, mellom det velkjente og det uvante.

Selv om uttrykket mildnes noe i Volume 2, skal det ikke underslås at også denne delen har sine krasse innslag. Noen vil nok lukke øynene (begge!) en liten stund under ett av The Brides mest effektive inngrep, og en klaustrofobiscenene de luxe gir skrekkfilmgenren en ny dimensjon. Her dukker tanken opp om at filmens gjennomgående hevnmotiv farges av en grunnleggende angst - for døden. Og for livet - med hverdagstristesse, med seremonier, følelser, forpliktelser og konflikter. Tarantino vil favne det hele - alltid med et ironisk glimt i øyet.

Uma Thurman er The Bride 

Uma Thurman er The Bride 

På forsiden nå