Klart for oppfølger til den frodige fantasitrippen i Reisen til jordens indre, hvor 3D-dimensjonen ble eksperimentlystent utnyttet av Eric Bervig. Han skapte en brukbar overgang til Jules Vernes mer enn hundre år gamle visjoner.
Oppfølgeren i Brad Peytons regi slår mer på stortromma for å skape stemning, men maser fort mystikken i stykker. Unge Sean (Josh Hutcherson) ser på sin nye stefar Hank (Dwayne Johnsen) mer som en formynder og ønsker seg bort. Signaler fra ei ukjent øy gir ham et påskudd til å stikke av, men gjett om ikke Hank henger seg på.
Ekspedisjonen får prøvd seg mot fremmedartede planter og dyr på sin ferd mot målet – en gullsprutende vulkan. Michael Caine svinger innom uten å bevise at karrieren er på vei mot gamle høyder, og Luis Guzmans anstrengte humorforsøk er temmelig forgjeves. Derimot er unge Hutcherson etter «The Hunger Games» en større attraksjon nå enn før, mens det er Dwayne The Rock Johnsen som virkelig kler svett t-skjorte, spiller både på muskler og ukulele og leder ekspedisjonen som en glattbarbert Lars Monsen.
Redningen her er regissørens (selv-)ironi og vett til å slutte i tide. Men – det legges åpenlyst opp til en ny oppfølger.