Mike Lane (Channing Tatum) er taktekker, bilreparatør og vordende møbeldesigner. I tillegg ifører han seg tangatruse på kveldstid, før han går på scenen, til kvinnelige utdrikkingslag og venninnegjengers gapskrattende fornøyelse. Jobben definerer hvem vi er, og Mike har fire forskjellige yrker, med en tilsvarende fragmentert personlighet. På jobb for byggfirmaet møter han livstrette Adam (Alex Pettyfer), og en rekke av mer eller mindre tilfeldige hendelser ender i at Mike tar Adam under sin vinge og introduserer han for en verden av tynnkledd koreografi, barberte mannelegger og tafsende kvinner.
Filmen vier så liten tid som mulig til å introdusere hovedkarakterene; vi befinner oss under klærne på Mike og The Kid før det har gått ett kvarter. En konsekvens blir at det tar lengre tid å virkelig komme under huden på dem. I tillegg forblir rollefordelingen så uklar den første halvtimen at man på et punkt ville lurt på hvem som har hovedrollen hadde det ikke vært for filmens tittel.
Filmens sideplot fungerer bedre. Kjærlighetshistorien mellom Mike og Adams søster Brooke (Cody Horn) er velspilt og troverdig. Enda bedre er forholdet mellom Mike og Joanna (Olivia Munn). De deler seksuelle utskeielser – som gjerne involverer en tredjepart. Men når Mike forsøker å etablere noe utover det seksuelle, mister Joanna interessen. Da de møtes igjen på en restaurant er hun forlovet med en striglet streiting. Det er Madonna-hore-komplekset nok en gang, men med reverserte kjønnsroller, som gjør det frisk og fornøyelig.
Birollene er også godt besatt. Matthew McConaughey løser rollen som strippeveteranen og klubbeieren Dallas med bravur. Muligens fordi historien om den eldende stjernen, som klamrer seg fast til en brokete karriere, står som en god parallell til hans egen historie.
«Magic Mike» tilnærmer seg oppgaven med å lage film om underholdningsbransjens «underliv» på en både klassisk og utradisjonell måte. Klassisk i den forstand at den bruker historien om stjernen som tar protesjeen under sine vinger – for så bli forbigått – og i det at den innvier oss i den ukjente verdenen bak sceneteppet. Utradisjonell i det at den gjør selve strippeshowet til en av filmens attraksjoner. Uhyre velkoreograferte og underholdende dansenumre gjør at man lykkes i å vise både for- og baksiden av industrien. Det muliggjøres nok av at filmen håndterer den delen av bransjen som, tross alt, er mer sømmelig for kinovisning enn den, for eksempel, «Boogie Nights» tok for seg. Noen vil kanskje se det som en skamløs appell til kvinnelig kinogjengere, men det er ingenting her vi ikke har sett hundre ganger før den andre veien – og scenene er på ingen måte uten underholdningsverdi for menn.
Regissør Steven Soderbergh har det med å velge enkle løsninger når han ikke strekker til. Scener på stranden, dialoger som spilles om igjen for å lage romantiske poeng og filmens avslutning er eksempler på en filmregissør som vakler kvalitetsmessig. Denne gangen blir likevel innsigelsene for få, og uviktige, til å ta fra «Magic Mike» underholdningsverdien og tiltrekningskraften.