Spillet er verre enn musikken, når Tom Cruise gjør en slags Axl Rose i kalkunstappet heavymusikal lagt til Los Angeles anno 1987.
Midtveis i «Rock of Ages» stikker Malin Akerman som lettpåvirkelig Rolling Stone-journalist langsomt tunga i øret på Tom Cruise. Han kun iført lær og tatoveringer, mens de sammen tolker Foreigners «I Wanna Know What Love Is».
Så har de oralsex på et biljardbord.
Scenen er av typen som knapt er til å tro, selv om du ser det, hvilket gjelder en god del av filmversjonen av hardrockmusikalen.
Med fete riff, lettkledde kvinner og hedonistiske menn prøver den med vekslende hell å være en slags «Mamma Mia!» for generasjonene som mistet dyden til Guns 'N Roses eller Poison.
Det er corny å se Tom Cruise som utsvevende rocklegende modellert etter Axl Rose og Alec Baldwin som hårete driver av rockeklubb.
Kombinasjon spill, kostymer, story og musikk er til tider så over-the-top at filmen får kult- og kalkunpotensial.
Selv på sitt verste har den underholdningsverdi, forutsatt et slags forhold til musikken.
Hovedsaken er nemlig 80-talls puddelrock, melodiøs tungrock fra Journey til Whitesnake. Rundt gode navn i biroller er et ungt par i sentrum i en slags 80-talls L.A.-vri på «Grease».
De to unge er filmens store svakhet. Diego Boneta er ingen Travolta og Julianne Hough kjemper med rollen som småbyjenta som drømmer om å stå på scenen, med stripping som et skritt på veien.
Regissør Adam Shankman har vært innom «Glee». Han håndterer miksen av karaoke og drama med raffinement som en Twisted Sister-låt.
Kostymer, spill og makeup avlaster oppmerksomheten, men Cruise & co. synger ikke så verst. Spillet er mer ujevnt. Av gode navn i biroller, er det bare Paul Giamattis sleipe manager som i spillestil matcher historie og musikk skikkelig.
Tom Cruise viser at han ikke bare tar seg selv alvorlig.
Det er for så vidt en god ting, men har du ikke vært scientolog før, blir du det neppe etter dette.
