Lar stjernene funkle

FILM: Kriminelle stiløvelser fortsetter elegant og overfladisk i Soderbergh-regi.

Saken oppdateres.

I «Ocean's Twelve» viderefører Steven Soderbergh en morsom,

spennende og overfladisk filmlek han startet med «Ocean's Eleven»

(2002). Han leker med form og ulike sjangre, beveger seg elegant

innen flere stilarter - og han slipper de fremste filmstjerner

løs i lystfull utfoldelse. Stor underholdning til tider - men

den etterlater også tomhetsfølelse.

Som regissør behersker Soderbergh et bredt register («Out of

Sight» og «Traffic» for å nevne ytterpunkter); den unge

debutantstjernen ble gullpalmevinner med «Sex, Lies and

Videotape» for 15 år siden, og har siden utforsket mediets

muligheter, studert forbilders arbeid og eksperimentert -

målbevisst og iblant lekende.

«Ocean's Twelve» gir kanskje større utbytte for den som har sett

forgjengeren. (Som for øvrig er en remake av 1960-thrilleren med

samme tittel, mest kjent fordi datidens kremgjeng med Sinatra,

Dean Martin, Sammy Davis jr. og Peter Lawford i spissen tok seg

av hovedrollene på slentrende vis.) Men - det er også en artig

utfordring å gå løs på «Ocean's Twelve» uten denne ballasten, for

filmen har mange innganger til en temmelig flokete handling.

Leken med thrillersjangerens grep er ikke alltid like

engasjerende, men en finner nesten ikke øyeblikk hvor man

overlates til seg selv, for her myldrer utspillene både i bildet

og gjennom David Holmes musikk.

Bakgrunnen er at Danny Ocean og hans gjeng (i forrige film)

plyndret Benedicts (Andy Garcia) kasino i Las Vegas og deretter

gikk i dekning på hver sin kant for å leve i sus og dus. Men så

er plutselig Benedict på sporet og finner alle! Slikt skjer

naturligvis bare på film, men her skjer det, og her starter

«Ocean's Twelve». Gjengen må simpelthen i aksjon for å skaffe nye

midler, og hva er mer utfordrende enn det europeiske marked?

Planlegging og gjennomføring av det Store kuppet gir mange

thriller-assosiasjoner, men det hadde knapt holdt uten de

uhøytidelige skuespillerprestasjonene. For her er de igjen på ett

brett, George Clooney i tittelrollen med Brad Pitt og Matt Damon

tett innpå, mens Catherine Zeta-Jones og Julia Roberts sørger for

kontraster. Hvor lekende intrigen utvikles, illustreres blant

annet ved at sistnevnte i en episode «forlater» rollen og blir

filmstjernen Julia Roberts. At Bruce Willis i et glimt spiller

seg selv, understreker det samme. Og filmens boblende overskudd

gir utslag som at Albert Finney opptrer i en bitteliten rolle.

Teknisk briljant viser Vincent Cassel i en halsbrekkende scene

hvordan et laser-bevoktet rom kan forseres.

Først og fremst lekende underholdning med funklende stjerner.



Anmeldt av MARTIN NORDVIK

 
På forsiden nå