Mer action - mindre magi

FILM: Ringen er sluttet for filmeventyret om Ringenes Herre, men finalen holder ikke helt samme nivå som forgjengerne.

Saken oppdateres.

Det storslagne, maleriske, spennende og - laaange eventyret er over. Filmversjonen vel å merke, - nå er tredje og siste del av Ringenes Herre, «Atter en Konge», premiereklar. På norske kinoer kommer den 17. desember og vil ventelig innfri manges forventninger. Samtidig ruller nok debatten om litteratur kontra filmversjon videre. Her skal bare fastslås at regissør Peter Jackson fullfører etter opplegget han fulgte i de to første filmene, men han har støtt på noen problemer.

J.R.R. Tolkiens voluminøse fantasiverk tvinger selvsagt en filmskaper til hardhendt komprimering og dermed vektlegginger og valg som de ivrigste tilhengerne sikkert kan ha innvendinger mot. Som film betraktet er avslutningen («The Lord of the Rings: The Return of the King») mer fartsfylt og kjappere i fortellertakten enn de to første. Men - ettersom det skal være mulig å starte med denne for dem som ikke har fått med seg de to første, forutsettes det en prolog.

Og - verkets rammehistorie må jo nødvendigvis få sin avslutning i tredje omgang, hvor det dessuten blir mange tråder som skal samles og utspill som skal avrundes. Filmen er faktisk i fare for å bli en slags neverending story. Dette også fordi kameraet har forelsket seg fullstendig i Frodos (Elijah Wood) kjerubansikt og bruker adskillig tid på det. Etter min mening ville i alle fall noe av den tre timer og tyve minutter lange filmen vært til å unnvære.

Prologen om funnet av den magiske ringen er forresten morsom og ganske typisk for resten: Det fortelles så tydelig og med slike understrekninger at lite overlates til fantasien. Og allerede her blir grunntemaet - kampen mellom gode og onde krefter - solid lansert. Tankegods og miljøramme har innslag fra alle kanter, sagakjemper, riddere og vikinger har alle levert impulser.

Men det starter så forsiktig denne gangen med enkle, stillferdige scener, ja - det går tyve minutter før det braker løs med masseopptrinn med nifse fabelvesener og full action. De avanserte tekniske løsningene gir billedvirkninger hinsides det meste som hittil er skapt. Her inngår ellers elementene som preger hele trilogien - mektig natur, pompøs musikk (ganske mørk i anslaget ved Howard Shore), ja, kaskader av lyd. Topp profesjonelt kalkuleres signalene, som for eksempel når lyden i én scene tones gradvis ned og ender i et øyeblikks total stillhet - før den drabeligste kampscenen buldrer løs.

Alt er jo på plass, selv om jeg opplever at litt av magien blir borte når selve rammen og mye av innholdet er kjent fra før. Men her er en særegen humor, alvemyke innspill i det knallharde miljøet og litt poesi er det rom for. Og vennskap selvsagt, det er selve fundamentet. De fleste skikkelsene forblir litt diffuse; for eksempel er den nye lederskikkelsen Aragorn (Viggo Mortensen) litt for bleik som tronarving. Men det er alltid en lyst å oppleve Ian McKellen, som gir sine replikker en shakespearsk snert som får hans trollmann Gandalf til å minne om en Kong Lear. Ellers stjeler den infamt sleipe fantasifiguren Gollum også i denne filmen mye av showet i sine scener. Han skal fungere som stifinner for Frodo og Sam (Sean Astin) på deres kronglete og farefulle vei mot Mordor, men de kunne ha vært heldigere med guiden. Men likevel - nå er ringen sluttet.

 
På forsiden nå